5758 km

Nå er jeg endelig hjemme. Den siste dagen av turen bestod hovedsakelig av 600 km fra Kjøbenhavn hjem til Oslo. Mesteparten på svensk motorvei. Jeg gruet meg, men fikk det fort unnagjort. Ingen fancy stopp for å se på ting eller spise noe spennende.

En bra hotellfrokost pleier å holde til langt ut på dagen. Et par ting fikk meg til å reagere da jeg nøt frokost på The Square. Det første var at jeg ble bedt om å desinfisere hendene mine da jeg kom inn i restauranten, som om jeg var en potensiell smittebærer med dårlig personlig hygiene. Uansett om det kan være sant får det meg ikke til å føle meg verken velkommen eller tatt vare på. På et firestjerners hotell forventer jeg duk på bordet, oppdekking med kniver og gafler, og personlig kaffeservering. Frokostrutinen på The Square var mer som Marche. Hente bestikk selv, hente kaffe selv, ingen duk, kun en liten papirserviett for hver kuvert. Enkelte bord hadde heller ikke salt- og pepperbøsse. Mer som ** enn som ****, spør du meg. Og så snart jeg var ferdig med å spise kom en servitør for å fjerne tallerkenen, og hun hadde engangshansker på hendene. Det hele føltes mer som kantine på et sykehus. Baconet var sprøstekt, og eggerøren var alt for stiv.

Jeg forventer mer av et rom som har en listepris på over to tusen kroner, selv om det ligger i nærheten av en enorm byggeplass (rådhusplassen i Kjøbenhavn).

I det minste var været tørt og ikke alt for kaldt, helt til Ås. Der var det en kraftig regnskur, men det spilte jo ingen rolle. Jeg var nesten hjemme, og der er både varm dusj og tørt tøy.

Så litt om bagasje. I motsetning til bil er motorsykkel et åpent kjøretøy og man kan ikke låse bagasjen sin inne på samme måte. Enkelte motorsykler kan utstyres med låsbare bagasjesystemer, og det er praktisk, om enn utseendemessig utfordrende. Min motorsykkel har ikke slikt utstyr, og det medfører noen utfordringer. Når jeg stopper sykkelen og går av må jeg enten ta med meg bagasjen, la den være på sykkelen og holde meg i nærheten, eller risikere at noen forsyner seg av den.

Derfor velger jeg å reise med minimal bagasje, kun en tankveske. Den er ikke større enn at jeg orker å gå et lite stykke med den, men stor nok til at jeg får med det vesentligste.


Det jeg hadde med meg på turen var:

  • Tynt regntøy, bukse og jakke.
  • Gamle underbukser og t-skjorter.
  • En kortbukse.
  • En skjorte.
  • En tynn superundertøy ullgenser.
  • Noen par gamle sokker.
  • Mini-pc.
  • Multilader og ledninger.
  • Øretelefoner.
  • Pass.
  • Utenlandske mynter.
  • Pipe.
  • Regntrekk til tankvesken.
  • USB minnepinne.

I tillegg hadde jeg på meg Dainese jeans med aramidfibre i stoffet og knebeskyttelse, Dainese mc-sko som også er behagelige å gå med og ser vanlige ut, Dainese nettingjakke som er luftig men har brystplate, ryggplate og skulder- og albubeskyttelse, hjelm og sommerhansker.

Jeg hadde også med et GoPro-kamera festet til styret på motorsykkelen.

Nettingjakken er behagelig i sommervarme fra 25 grader og oppover med bare en singlet under. Under 25 er det bra å kombinere jakken med regnjakken for vindtetthet og superundertøyet mot kulde. Det går fint ned til ca 15 grader, også om det regner. I fjor hadde jeg bare en kveld hvor det regnet, og mange dager med 40 grader og sol, og det fungerte fint. Jeg svettet, men drakk mye vann og det gikk bra. I år var det mer regn og kulde, og av og til skulle jeg ønske jeg hadde bedre tøy.

Skoene blir gjennomvåte i regnvær, men alternativet er å ha mer bagasje, eller orke å gå i stinkende støvler i varmen. Samme gjelder for hanskene. Jeg ble våt i regnet, men det var ikke uutholdelig kaldt på fingrene. Dagsetappene ble litt kortere med regn, rett og slett.

En hver må finne sine løsninger, og det kan godt hende at neste langtur blir på en helt annen type sykkel, hvor fokus er mer på praktiske bagasjeløsninger og mindre på stil og utseende.

En ting jeg var veldig fornøyd med var å bare ha med en lader med fem USB-kontakter. På hvert hotellrom var det første jeg gjorde å koble opp mitt lille lade-nexus. Det er mye bedre enn å ha med fem ladere både i forhold til plass i bagasjen og i forhold til at mange hotellrom rett og slett ikke har så mange stikkontakter. Jeg hadde med fem enheter som trengte lading, og et nødbatteri som jeg ofte fikk bruk for. I fjor stoppet jeg i Hamburg og fikk montert USB-strømkontakter på motorsykkelen jeg hadde da, og det var veldig fint å kunne lade for eksempel telefon underveis. Jeg tok meg ikke tid til dette i år.


Hvis jeg hadde hatt låsbare vesker på årets sykkel er det noen ting jeg kunne tenkt meg å ha med: litt mer verktøy, litt ståltråd, ekstra fottøy, bukser, hårprodukter, en tykkere jakke og solbriller. Det hadde vært fint om det var to låsbare vesker, en med ting jeg trenger ofte, og en med ting jeg ikke trenger fullt så ofte.

Når det gjelder min erfaring med sykkelen vil jeg si at jeg liker sittestillingen og at jeg kan cruise langsomt rundt i byer med den. Det jeg ikke liker så godt er at det blir mye fartsvind på en nakensykkel. For lange strekk er det ubehagelig over 150 km/t, og jeg klarte ikke å få den over 230 km/t selv om jeg la meg fremover tankveska. Cruise Control er faktisk ganske fint på lange strekk, så jeg er glad for at den har det. Det er også artig at den skaper litt oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått tommel opp både i by og på motorvei!

Og alikevel…

Å si at Hamburg aldri sover er litt unøyaktig. Jeg vil heller si at Hamburg er en by som ikke vet hva søvn er. Jeg gikk en tur til Reperbahn sent i går kveld, og ingen skulle tro det var søndag kveld. Her var all menneskelug skjebne fra festemte mennesker i hyggelig lag, til par som sammen studerte vinduer i butikker med sexleketøy, til innkastere for strippeklubber, til uteliggere som prøvde å sove midt oppe i alt sammen.

Jeg var sliten og i dårlig humør så jeg ønsket ikke interaksjon med noe av deg, ønsket for en gangs skyld ingen oppmerksomhet, ønsket ikke å se kvinner hverken med eller uten tøy. Ønsket bare chips, øl og sjokolade og streame en episode eller to av QI.

Morgenen etter skippet jeg frokost, siden den kostet 23 euro ekstra, men tok en dusj (inkludert i romprisen) og kjørte gjennom Reperbahn, som nå sov mens resten av byen våknet. Det var veiarbeid og kø på motorveien nordover. Bensin- og kaffestopp ble til en lang og hyggelig prat med to andre mitorsyklister. Jev klarte å skrape opp forsiden av leggen da jeg skulle sette meg på sykkelen. Dette fordi jeg hadde vippet ut en passasjerfothviler. Meget smertefullt! Leggene mine er flinke til å finne skarpe kanter, og de har så mange arr at de ser diabetiske ut.

Jeg stakk innom Gottorp Slott for en god og mettende lunsj og for å forstå mer om en av mine formødre: Inger Cortsdatter Gottorp. Det var litt skuffende, så jeg var i dårlig humør. Det begynte å dryppe litt da jeg dro derfra og jeg tok på regntøy. Jeg var i tvil om jeg skulle kjøre mot Kjøbenhavn eller Fredrikshavn, men valgte Kjøbenhavn.

Jeg fikk et meget kraftig regnvær på motorveien, men kom meg til Kjøbenhavn og parkerte rett utenfor Reef & Beef, som er en god australsk bar og restaurant. Den er rett over gaten fra et fint hotell som heter The Square fordi rådhusplassen er i nærheten, formoder jeg.

Jeg prøvde å sjekke inn fra telefonen slik jeg pleier, men den ville ikke, så jeg gikk over gaten og gjorde det på gamlemåten. Jeg fikk samme gode pris.

Etter innsjekking gikk jeg over til Reef & Beef og hadde en veldig god opplevelse av det stedet både bartender Hakan og servitør Planka var kjempehyggelige, og maten førsteklasses.

Jeg var på The Square meg ungene i mai og la merke til Reef & Beec da, men tok dem med til Guru, siden ungene er veganske. Guru liggef rett ved siden av hotellet og er skandinavias eldste indiske spisested.

Jeg hadde små forventninger til denne dagen, som ble mer enn bare reddet av Reef & Beef.

Kjedsomheten

Jeg er på slutten av en reise som har tatt meg langt hjemmefra, og var derfor innstilt på at denne dagen ville bli preget av mange mil på sykkelen i retning hjemover. Det ble til slutt 55 av dem fra Bayreuth til Hamburg. Korteste vei hjem er 919 km med ferge fra Puttgarten til Rødby. Ingen del av denne strekningen er spennende.

Dagen i dag ble ikke så ille, egentlig. Været holt seg mellom 25 og 30 grader, uten vesentlig nedbør. Og selv om jeg holdt pausene til et minimum hadde jeg det mindre kjedelig enn man ku be tro.

Det å bevege seg på autobahn er å bevege seg inn i kjedsomheten, og der kan man også oppleve noe. Som at det skal lite til for å skape litt glede. Alle kjeder seg på autobahn, og bare det å nikke til noen i bilen ved siden av belønnes med smil og nikk tilbake.

Jeg ble passert av en bil hvor en dame satt og døste med bare føtter på dashbordet. Hun satt altså på passasjersiden. Da hun kikket i min retning stakk jeg venstrebenet forover for å imitere henne, smil og latter i bilen. Når alle kjeder seg skal det ikke så mye til.

Enkelte studerer sykkelen min nøye, og blir belønnet med ekstra motorlyd, og de kvitterer med tommel opp.

Vi liker oppmerksomhet, som regel. Det føles trygt å bli sett. Da er man en del av flokken. Marshall sier vi trenger 21 klemmer hver dag for å ha det bra. Jeg tror ikke jeg har fått det noen gang, hvis ikke tango kan regnes som klemming. Man snakker i alle fall om omfavnelse der. Hvis du mangler klemmer, begynn med tango, er mitt råd.

Flere har sagt at det virker som jeg trenger mye bekreftelse, men er det ikke slik alle har det? Hva er mer bekreftende enn en god klem.

Jeg hadde ikke lyst til å være på autobahn hele tiden, så jeg satte kursen mot Magdeburg på småveier. Plutselig lå jeg bak 7-8 Harleyer. Det var jo hyggelig. Utenfor Magdeburg vurderte jeg Burger King, men ombestemte meg heldigvis.

Det eneste jeg vet om Magdeburg er at det var noen ebolatilfeller der for mange år siden. Sikkert hyggelig der likevel, men jeg satte kursen mot Hamburg.

I Mittelnkirchen var jeg klar for mat og så dette i menyen:


Svinefilet i kokos, med kirsebærsaus! Er det mulig? Måtte prøves.


Det hvite der er pisket krem, hvis du lurte.

Uvanlig og godt! Jeg svarte «aussererdich gut» da vertinnen spurte om det smakte, og hun nikket gjennkjennende. Gøy å få brukt et av de tyske yndlingsordene mine.

Rett før Hamburg skyet det over og det kom noen få dråper, som for å fortelle meg at Hamburg er langt nok for en dag. Hotels.com tryllet fram 4 stjerner på billigsalg.

Kjedsomheten har satt spor for her har jeg studert elver på google maps. Den elven jeg likte så godt i Cesky Krumlov renner også gjennom Hamburg, etter å vært innom Praha, Dresden og Magdeburg, akkurat som meg. Den får også selskap av Berlins elv lenge før Hamburg.

En annen elv jeg har møtt er naturligvis Donau som går gjennom München, Wien, Bratislava og Budapest før den møter elven fra Zagreb i Beograd og fortsetter mot Svartehavet.

I morgen har jeg lyst til å dra innom Gottorp og Viborg, som begge er knyttet til slektsforskningen min.

Men kanskje en rusletur i Hamburg først.

Ensomheten

Da jeg var i München i fjor hadde jeg så mange artige opplevelser og menneskemøter. Derfor har jeg gledet meg til å komme tilbake. Men er det egentlig en egenskap ved byen, eller noe jeg selv skaper? Er det noen grunn til å tro at det samme vil skje igjen? Hver deg er en ny gave, ulik alle de andre. Fine opplevelser kan skje hvor som helst og når som helst.

Jeg tenkte på disse tingene mens jeg satt på Viktualienmarkt, som ifølge Andrea, som tok meg med dit ifjor, har byens beste kaffe.


Jeg møtte Andrea på en t-banestasjon da jeg spurte henne om veien til Dachau. Hun mente jeg heller burde prøve byens beste kaffe med henne. Hun jobber for Campari og reiser ofte til Italia, jeg kom nettopp fra Italia den gangen,  og vi hadde en hyggelig samtale.

Men det var ifjor. Kaffen var ikke like god da jeg drakk den alene.

Jeg ville ikke bruke opp kreftene på å gå gatelangs i München, for jeg har lang vei hjemover. Jeg møtte tre artige ungdommer fra Ukraina og ble med dem i en butikk med rariteter.

Etterpå satte jeg meg på sykkelen, cruiset en liten runde og så mot Nürnberg for sen lunch.

Nürnberg ser ut til å være en veldig religiøs by. Kirkene ligger tett langs gågata, og de har en bank som kaller seg «Evangelische Bank». WTF? Det første som møtte meg var et Hare-Krishna opptog. Lenger opp i gata hadde et annet religiøst samfunn et misjonsprosjekt:


Ved siden av var noen racerbilfolk og de hadde en gjennomskåret sekstrinns girkasse jeg kunne studere. Jeg fikk også en hyggelig prat med en tysk ingeniør om den.

Jeg kjøpte meg litt mer klær, siden det overraskende regnværet dagen før hadde satt meg litt tilbake på den fronten, og spiste en nydelig entrecote.

Det var flere utdrikningslag som vandret rundt og lagde spetakkel. Brudene går ofte rundt og selger kondomer og andre småting. Venninnene har ofte identiske t-skjorter slik at følget er uniformert. Det er verdt å merke seg at brudene langt ifra er de mest attraktive.

Det er lang vei hjem, og jeg kunne hatt lyst til å bli i Nürnberg, men det føltes viktig å komme litt lenger nord i det fine været. Hannover eller Leipzig er de neste større byene i riktig retning. Hannover er for langt unna, og Leipzig lenger øst enn jeg ønsker. Jeg tenkte jeg skulle kjøre småveier og finne meg en mindre by. Jeg hadde lyst til å kjøre langs elven.

Jeg prøvde, men rotet meg bare bort. Tyskland virker bare logisk når man holder seg til mest effektive rute. Veiskiltene fungerer slik. Jeg har ikke noen måte å følge med på gps’en visuelt underveis etter at telefonholderen ble stjålet mens jeg skaffet skilt, og google maps har ingen innstilling for «scenic route».

Jeg endte opp i Bayreuth, en by med ca 70 000 innbyggere, med universitet hvor mange fordyper seg i psykologiens vidunderlige verden. Det tror jeg i alle fall etter å ha sett dette skiltet på bussholdeplassen:


Jeg stoppet utenfor jernbanestasjonen, hvor det største hotellet også ligger.

Etter innsjekking gikk jeg en tur mot sentrum. Noen spanjoler koste seg ved elvebredden.


Men jeg snakket ikke med dem. Jeg kjente på ensomhet og gruet meg til 1338 kilometer på noen få dager med usikre værmeldinger.

Jeg trenger en klem.

Fra himmel til helvete

Jeg startet dagen med å være våt i sydendrømmen ved Adriaterhavet og endte med å være våt i et terrordrama i München.

Kroatia er et utrolig vakkert sted! Hotellet var flott, naturligvis, men også motorveien mot Ljubljana.

Veiene i Slovenia var ikke like gode, selv om naturen var flott. På motorveien var det enkelte fartskameraer og det oppstår farlige situasjoner når alle skal bremse fra 150 til 100.

Ljubljana er en vakker by, med god stemning. De bruker Euro, og har dataroaming for Telia.


Jeg spiste en enkel lunch før jeg ruslet en liten runde, og kjørte videre nordover. Alpene tårnet seg opp forsn meg, og de hadde mørke skyer rundt seg. Snart kom jeg inn i regnvær og stanset for å ta på regntøy. Jeg var redd for at sommerværet var over for resten av turen.


Jeg kjørte gjennom den første lange tunellen, og på andre siden var det blå himmel. Dermed stanset jeg igjen og tok av regntøyet.

Etter nok en stund kom jeg inn under skyer, og det begynte virkelig å pøse ned. Jeg fant ikke noe trygt sted å stanse, og da jeg kom til en bensinstasjon var jeg klissvåt og hakket tenner. Det måtte bli en lang pause med varm panini og kaffe.

Så skiftet jeg på meg tørr t-skjorte og langermet ull, inne i den våte jakka og regntøyet. Temperaturen var fra 14-19 grader resten av turen og regnet kom og gikk.

Jeg nærmet meg München i 21-tiden, og det var mange politibiler som suste forbi meg med blålys og sirener. Jeg så også to helikoptere i lufta.

Jeg så politi nesten over alt, og ble bedt om å snu av en særdeles bevepnet betjent. Jeg fant til slutt et sted å parkere, og var våt og kald. Gikk litt rundt for å finne et hotell, men var i et strøk hvor alt så ut til å være motebutikker. Jeg var rett ved operaen. Jeg snakket med en dame som sa det hadde vært noe terrorgreier i byen.

Derfor bestemte jeg meg for å finne hotell i gåavstand, og la sykkelen stå.


Snakket med en annen dame som fortalte meg at alle tog og t-baner var innstilt.

Resepsjonisten fortalte at det hadde vært skyting i utkanten av byen, og at noen hadde skapt panikk ved å bruke fyrverkeri i sentrum. Derfor er alle butikker og utesteder stengt i kveld.

Jeg gikk en lite rusletur ute. Stemningen var rolig, selv om enkelte virket bekymret for hvordan de skulle komme seg til steder. Det var politi bokstavelig talt overalt. Et lite pizzasted solgte pizzastykker gjennom vinduet og jeg stod i kø og pratet hyggelig med de rundt meg. Fikk med meg pizza og øl og spiste på rommet.

Jeg regner med at München er mer normal i morgen. I alle fall håper jeg det.

Luksusproblemer

Jeg våknet tidlig, som jeg har gjort hver dag, og gikk for å ta en dukkert før frokost. Klokka var rundt 7. Hotellet har ikke strand, men en badebrygge murt med naturstein. For å komme ned dit må du forbi et skilt om at solsenger ikke kan reserveres. På fire språk.

Samme beskjed var å finne på et ark på rommet.


Det var nesten folketomt, naturligvis. Vi vet jo alle at det er tyskere som driver med dette. Blücher var fullt av badehåndklær som de hadde tenkt å legge på alle solstoler i hele Oslofjorden. Det var bare på grunn av Oberst Eriksen og hans kanoner at de måtte marsjere opp Karl Johan i uniformer.

Jeg fant en ledig solseng likevel. Tok en rask dukkert og satte meg på solsengen, og kjente på min forakt for tjukke tyskere som står tidlig opp med badehåndklær, legger dem på innbydende solsenger og så spiser for mye frokost, sovner på rommet, spiser lunch, går på shopping og så gasser jøder før schnitzl und sauerkraut til middag, stenger atomkraftverk til fordel for vindturbiner, og glemmer helt at de skulle ligge på solsenger og nyte livet.

«Min» solseng hadde tre ledige ved siden av seg og snart kom det en tjukk fyr med armene fulle an håndklær. Jeg hadde ikke tatt med noe, så jeg spurte om de var til meg? Nei, han lurte på om solsengene var ledige. Jeg måtte innrømme at de var det. Så han la håndklær på dem. Jeg spurte om han hadde lest skiltet. Ikke noe svar. Så ble han hengende rundt. Han hadde fortsatt et håndkle. Tydelig at han ville ha min solseng også, men på den satt det en høy, muskuløs viking med lilla tånegler, som ikke engang hadde med seg et småborgerlig håndkle til seg selv.

Han så bekymret ut der han gikk. Kanskje han hadde en frau und mädchen som får ham til å gjøre dette. «Adolph, mein schatz. Bist du so snill und get uns vier solsenge while wir früstuck gehaben hat. Und nicht too far from ze wasser, bitte.»

Kanskje deg han trenger er å sette foten ned og si at han ikke vil dette, han vil være god tysker og følge regler. Men da vil hun vel ikke hengi sitt korpulente, dissende legeme til hans nølende pølsefingre. Eller vil hun?

Han tok faktisk en svømmetur, så jeg tenkte kanskje han ikke er så ille, likevel.

Da han kom opp spurte jeg hvor han var fra. Deutsch, var hans korte svar. Så gikk han. Det fjerde håndkleete la han på en solseng langt unna de tre første. Håper han får spankchen på rommet.

Mens han får det har jeg bestemt at herr og fru stripe som lever et kjedelig ekteskap i Düsseldorf skal bli kjent med hver sin Hello Kitty fra Berlin.


Det blir en vakker og forvirrende morgen, og det trenger vi!

Kontraster i fleng

Hva skjer når du kjører rett vestover fra en østeuropeisk by? Før eller siden kommer du til havet, men la oss ta dagen i rekkefølge.

Da jeg våknet måtte jeg finne svaret på gårsdagens spørsmål: Montenegro, eller ikke Montenegro? Sarajevo, eller ikke?
Tiden er i ferd med å renne ut for denne turen, og Google Maps beregnet fryktelig lang tid for relativt beskjedne avstander både i Bosnia og Montenegro. Det forteller meg at veikvaliteten ikke er topp. Siden Serbia ikke har dataroaming til fornuftige priser går jeg utifra at de to andre landene heller ikke har det. Alt dette betyr at hvis jeg skulle rekke innom disse to landene ville det måtte skje ved heroisk innsats på veien, uten moderne hjelpemidler.
Så hvorfor utsette seg for dette? Hvorfor har jeg i det hele tatt tenkt på å dra til disse stedene? Har jeg egentlig lyst?
Jeg tviler ikke på at det ville vært interessant, og spennende. Men med dårlig tid er det vanskelig å nyte slikt. Egentlig har jeg ikke lyst, har bare lyst til å kunne si at jeg har vært i alle disse landene. Det kan jeg for så vidt si uansett, men det legger en demper på gleden at det ikke ville være sant.
Kvelden før hadde jeg også gjort noe annet som jeg ikke har gjort før: jeg prøvde å vaske en skjorte uten vaskemaskin. Det var ikke noen måte å bløtlegge den i vasken, for sluket hadde ingen propp eller lukkemekanisme. Derfor slang jeg den i dusjen og lot den ligge der en stund, gnidde litt såpe (dusjsåpe) i den. Særlig under armhulene, skylte litt. Lot den ligge, og hang den så opp.
Den var dessverre ikke tørr da jeg våknet.
Så jeg dusjet, spiste en overraskende god frokost og gikk en tur i Beograd mens jeg tenkte på disse tingene.
Det er mulig at mitt hotell ikke ligger i den beste delen av Beograd. I alle fall håper jeg at det finnes deler som ser bedre ut. Alt så skittent, ødelagt og forsøplet ut. Jeg fant en liten partk. Der var folk i ferd med å vokne opp etter å ha sovet på alle benkene.


Jeg kunne kjenne gårsdagens anstrengelser i kroppen som stølhet og tunghet. Jeg ville finne en bedre side av Beograd for å bli kvitt følelsen av å gå rundt i en del av Half Life 2. (Ikke mitt problem om du mangler de kulturelle referansene.)
Et nyttig triks i slike sammenhenger er å følge etter en attraktiv person av det annet kjønn. Ikke for å oppnå noen slags interaksjon, men for å finne stedet som tiltrekker slike. Jeg så en 190 cm høy og slank sorthåret skjønnhet. Hun hadde et ganglag som om hun visste akkurat den beste måten å bevege hele kroppen sin. Slank, men ikke uten former.
Hun gikk til bussentralen i nærheten. Av det forstod jeg at noe av det beste med Beograd er at man kan forlate stedet. Jeg bestemte meg for å gjøre det samme, dog ikke med buss.
Jeg tok ut 500 dinarer fra en minibank, uten å vite om dette er mye eller lite. Jeg ville helst hatt euro, men det stod ikke på menyen. Jeg hadde ikke kontanter for å betale for meg på motorveien kvelden før, og ville unngå repetisjon av den opplevelsen.
Skjorten var fortsatt fuktig, så jeg rullet den sammen som den var og la den inn i regntrekket til tankvesken for at ikke fukten skulle bre seg til annen bagasje.
Resepsjonisten på hotellet var usedvanlig hyggelig, det må innrømmet. Alle jeg kom i kontakt med i Serbia var hyggelige, men de fleste ser slitne og triste ut.
Jeg kjørte litt rundt i byen for å se om jeg hadde gått glipp av noen bedre områder, og det var litt bedre noen steder, men mye av det samme.
Fikk plundret meg ut av byen i riktig retning, selv uten dataroaming, og opplevde samme flate landskap som dagen før. Ingen skog, ingen høyder, nesten ikke svinger. Noen steder luktet det brent elektronikk, noen steder rett og slett bæsj.


Denne gangen hadde jeg i alle fall penger til å betale motorveibruken med. Det er samme system som i Italia. Du får en lapp når du kjører ut på motorveien, og gir denne lappen tilbake når du skal av motorveien, og betaler da.
Det var litt kø ved grensen til Kroatia, men mest andre veien. Først må man altså vise pass for å komme ut av det ene landet, så kjøre noen hundre meter i ingenmannsland, og deretter vise pass for å komme inn i neste land.
Kroatia er helt ulikt Serbia, og man merker det nesten med en gang. De har for eksempel trær, ikke bare dyrket land. Planen var egentlig å kjøre helt til Zagreb for å spise lunch der, men benyttet meg av en av fordelene med å feriere alene: planer kan endres. Det var en flott restaurant ved bensinstasjonen jeg stopp ved da Ducatien ba om mer bensin. Jeg ble der en godt stund, spiste, drakk kaffe og slappet av.

Nøt dataroaming som i Kroatia er som i Norge. Ikke noe 40kr/MB her!

Hadde fått mail fra en gatemusikan som var takknemlig for ny fløyte. Hyggelig lesning, altså!
Fyllte bensin og fikk vasket hjelmen i samme slengen. Det blir mye insekter på visiret i motorveihastighet.

Jentene var studenter på sommerjobb, og en av dem snakket norsk!
Landskapet ble vakrere og vakrere på vei mot Zagreb. Veikvaliteten var god. Ikke noen plagsom lukt å merke heller. Alt var liksom skjønnere enn i Serbia.
Jeg stoppet i Zagreb for kaffepause, alkoholfri øl og rusletur. Zagreb er ren pen og vedlikeholdt. Helt forskjellig fra Beograd. Og jentene er vakre, som i Budapest.
Jeg bestilte hotell ved kysten, øverst i Adriaterhavet, i en liten by som heter Opatija.
Måtte fylle bensin igjen et stykke utenfor Zagreb og ble kjent med to andre motorsyklister som skulle i samme retning. Vi slo følge i ca 90 km av den vakreste kjøreturen jeg har vært på. Det er en flott motorvei med mange korte tuneller og broer i et landskap med fjell, daler og byer. Alt sammen er grønt og frodig. Det var litt kjølig på de høyeste stedene, men ikke for ille. Kjøreturen fra Zagreb mot Rijka er vel verdt å prøve!
Og plutselig var jeg i syden! Måtte kjøre kanskje 30 km langs havet, og det føltes akkurat som Hellas. Butikker, restauranter, hoteller, badegjester, havgløtt, lave fartsgrenser, krappe kurvar og bratte avstikkere. Nevnte jeg at hotellet har fem stjerner? Likevel ikke så veldig dyrt. Var framme ca 21, etter å ha kjørt 550 km. Kunne vel klart 100 til i slikt godt og varm vær.
På hotellet er det krav til bekledning i restauranten, og skjorta som fortsatt var fuktig luktet enda verre enn den gjorde før vaskeeksperimentet. Jeg oppfylte derfor ikke kravene og bestemte meg for middag på rommet. Bestilte både forrett, hovedrett og øl, og tror ikke det kommer over 250 kroner. Spiste den på min egen lille veranda med utsikt over havet, mens jeg hørte levende musikk fra poolbaren nedenfor. Coverlåter av for eksempel Abba.


Kontrastene mellom Serbia og Kroatia er utrolige. Jeg får lyst til å lære mer om det som en gang var Jugoslavia, for å forstå hvordan disse forskjellene er mulige. En ting er i alle fall klart. Kroatia er ikke noe dårlig sted å tilbringe sommerferien, men jeg setter kursen mot München i morgen, med besøk i Ljubljana i Slovenia underveis. Men håper det blir en liten dukkert i Adriaterhavet først.

Fullmåne over Beograd

Budapest er en stor by! Jeg brukte mesteparten av dagen på å lete etter nåla i høystakken.

Først lette jeg etter noe jeg ville kjøpe for min egen del i antikvitetsbutikker, som det er mange av, samtidig som jeg holdt øynene åpne for tverrfløyter til min venn fra kvelden før. Jeg fant ingenting og ingen visste hvor man kunne finne instrumentbutikker heller.

Da jeg etter noen svette timer bestemte meg for å google instrumentbutikker i Budapest fant jeg en liste, og den første som kunne se ut til å ha tverrfløyte viste seg å være bare hundre meter fra der jeg stod. Der fikk jeg kjøpt en rimelig og ny fløyte, og feiret med lunch på en amerikansk familierestaurant.


Deretter var det bare å finne musikanten som skulle få instrumentet, men hun var som sunket i jorden. Jeg gikk rundt og spurte om noen hadde sett henne, og det hadde de, men hun lot seg ikke finne.

En medvirkende årsak til at jeg brukte så lang tid på å lete er kanskje at Budapest har usedvanlig mange vakre kvinner. Jeg har aldri sett maken, og jeg har vært mange steder etterhvert.

Jeg la fløyten i resepsjonen på hotellet, hentet bagasjen min og kjørte mot Beograd.

Det er 39 mil å kjøre, ca 4 timer og det gikk veldig bra. To kjappe tankfyllinger og litt tid for dobbel passkontroll. Motorveien i Serbia er humpete, og det koster krefter. Landskapet er utrolig flatt, og utelukkende landbruk, vei og bensinstasjoner. Danmark er en fjellkjede sammenlignet med dette. Jeg ante ikke at det er så flatt her. Det er bare i nærheten av elvene at det brytes littegrann.

Jeg så en nydelig solnedgang i speilene en halvtime før ankomst og den ble avløst av en stor fullmåne som steg opp foran meg, på en lilla himmel! Bildet yter dessverre motivet ingen rettferdighet. I virkeligheten var det spektakulært!


Telias rimelige dataroaming strekker seg dessverre ikke inn i Serbia.


Derfor valgte jeg å ordne hotell på gamlemåten. Kjørte mot det jeg antok er sentrum, stoppet utenfor et hotell og fikk rom straks. Rimelig pris, trygg parkering og god service.

Spørsmålet nå blir om jeg skal helt ned til Montenegro, slik jeg tenkte før skiltproblemer og vær bremset meg, eller svinge nordvestover for ikke å få for lang vei hjem.

Barbeint i Budapest

Da jeg kjørte fra Wien var det endelig blitt sommer. Bratislava er bare en time unna, hvilket tilsier kaffe og en rusletur. Jeg vil gjerne nå lenger, men tror Bratislava kan være et fint sted for en lenger stopp en annen gang.

Hittil på turen min har det vært kulde og regn som har fremtvunget pausene. Når disse faktorene er borte er det hjelmubehag som setter grensen. Etter en drøy time, avhengig av fartsvind presser hjelmen så hardt mot pannen min at jeg er nødt til å ha en pause fra den. I dag klarte jeg nesten to timer, men tror jeg fikk et vepsestikk på ryggen etter å ha blitt stående ved et lyskryss.

Jeg kom meg i alle fall fram, fant pasta på en fortausrestaurant med parkert sykkel i umiddelbar nærhet. Innsjekking på hotell i gågate fulgte, rimelig og velutrustet men knøttlite rom.

Jeg bestemte meg for å prøve noe litt annerledes: barfot rusletur, mens mc-skoene hvilte. Tok på den kortereservebuksen og hvit singlet og gikk ut i gågaten.

Tåneglene mine har min shaman-venn Rev. Marshall Wright lakkert med lilla neglelakk. Han er en indianer som bodde hos meg en uke tidligere i sommer.


Det er artig å se hvordan folk reagerer. Etter en stund satte jeg meg for å høre en gatesanger, etter å ha gitt henne alle veksleeuroene mine.

Mens jeg hører på stopper en merkelig eldre kar opp. Han er kledd som en slags cowboyfyllik. Svar denim jakke og bukse, hatt og støvler i cowboystil. Han sier ingenting men gir meg tommel opp. Så håndsignaliserer han tallet 13, flere ganger. Marshalls favorittall er 13. Jeg går bort til ham og gir ham en god klem. Så går han.

Gatesangeren gjør seg ferdig og vi slår av en prat. Hun er 27 fra New Orleans, afroamerikaner, og har reist rundt i Europa i tre måneder. Hun haiker og sover ute med hengekøye, sovepose og presenning. Hun har en liten guitar og synger, men ble frastjålet en tverrfløyte forrige natt. Jeg fikk epostadressen hennes i tilfelle jeg skulle komme over en billig tverrfløyte. Det var veldig hyggelig.

Etterpå gikk jeg gågaten andre veien og kom til en bro som er stengt for vedlikehold av trikkelinjen. Broen var spontant blitt et piknicsted. God stemning og hyggelige folk.


Hvem vet hva morgendagen bringer? Jeg er i alle fall glad for å være en del av den vidunderlige opplevelsen Budapest viser seg å være!

Tilbake på hotellet legger jeg merke til at mye på rommet har lilla farge. Favorittfargen til Marshall!


Blir ikke overrasket om jeg drømmer om indianere i natt…

Hviledag

Det var godt å være i Wien igjen. Jeg nesten mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har vært her. 7-8 ganger, mener jeg det er. Ett av favorittstedene mine her er Jazzland, men det er sommerlukket. 

Omelett på Naschmarkt er en god start på dagen.


Det andre favorittstedet mitt, Schönbrunn var åpent og fullt av folk. For første gang orket jeg å gå opp til Glorietten i hageanlegget.

Jeg fikk endelig sommervarmen jeg har lengtet etter! Det var deilig å gå seg svett og så nyte først den svale luften inne i Glorietten.


Deretter bar det opp trappene for å nyte utsikten.


Guidingen i slottet var bra, selv om ordet «tresspassing» ble brukt hver gang vi passerte gjennom et rom.

Etterpå ruslet jeg rundt i byen til føttene verket. Sov som en sten på hotellet. For de som ikke har vært i Wien er det bare å si at Wien er undervurdert som reisemål. Det er rent, pent og ordentlig. Fullt av historikk og kultur, og etter min mening er det god stemning i Wien. Anbefales!