Og alikevel…

Å si at Hamburg aldri sover er litt unøyaktig. Jeg vil heller si at Hamburg er en by som ikke vet hva søvn er. Jeg gikk en tur til Reperbahn sent i går kveld, og ingen skulle tro det var søndag kveld. Her var all menneskelug skjebne fra festemte mennesker i hyggelig lag, til par som sammen studerte vinduer i butikker med sexleketøy, til innkastere for strippeklubber, til uteliggere som prøvde å sove midt oppe i alt sammen.

Jeg var sliten og i dårlig humør så jeg ønsket ikke interaksjon med noe av deg, ønsket for en gangs skyld ingen oppmerksomhet, ønsket ikke å se kvinner hverken med eller uten tøy. Ønsket bare chips, øl og sjokolade og streame en episode eller to av QI.

Morgenen etter skippet jeg frokost, siden den kostet 23 euro ekstra, men tok en dusj (inkludert i romprisen) og kjørte gjennom Reperbahn, som nå sov mens resten av byen våknet. Det var veiarbeid og kø på motorveien nordover. Bensin- og kaffestopp ble til en lang og hyggelig prat med to andre mitorsyklister. Jev klarte å skrape opp forsiden av leggen da jeg skulle sette meg på sykkelen. Dette fordi jeg hadde vippet ut en passasjerfothviler. Meget smertefullt! Leggene mine er flinke til å finne skarpe kanter, og de har så mange arr at de ser diabetiske ut.

Jeg stakk innom Gottorp Slott for en god og mettende lunsj og for å forstå mer om en av mine formødre: Inger Cortsdatter Gottorp. Det var litt skuffende, så jeg var i dårlig humør. Det begynte å dryppe litt da jeg dro derfra og jeg tok på regntøy. Jeg var i tvil om jeg skulle kjøre mot Kjøbenhavn eller Fredrikshavn, men valgte Kjøbenhavn.

Jeg fikk et meget kraftig regnvær på motorveien, men kom meg til Kjøbenhavn og parkerte rett utenfor Reef & Beef, som er en god australsk bar og restaurant. Den er rett over gaten fra et fint hotell som heter The Square fordi rådhusplassen er i nærheten, formoder jeg.

Jeg prøvde å sjekke inn fra telefonen slik jeg pleier, men den ville ikke, så jeg gikk over gaten og gjorde det på gamlemåten. Jeg fikk samme gode pris.

Etter innsjekking gikk jeg over til Reef & Beef og hadde en veldig god opplevelse av det stedet både bartender Hakan og servitør Planka var kjempehyggelige, og maten førsteklasses.

Jeg var på The Square meg ungene i mai og la merke til Reef & Beec da, men tok dem med til Guru, siden ungene er veganske. Guru liggef rett ved siden av hotellet og er skandinavias eldste indiske spisested.

Jeg hadde små forventninger til denne dagen, som ble mer enn bare reddet av Reef & Beef.

Kjedsomheten

Jeg er på slutten av en reise som har tatt meg langt hjemmefra, og var derfor innstilt på at denne dagen ville bli preget av mange mil på sykkelen i retning hjemover. Det ble til slutt 55 av dem fra Bayreuth til Hamburg. Korteste vei hjem er 919 km med ferge fra Puttgarten til Rødby. Ingen del av denne strekningen er spennende.

Dagen i dag ble ikke så ille, egentlig. Været holt seg mellom 25 og 30 grader, uten vesentlig nedbør. Og selv om jeg holdt pausene til et minimum hadde jeg det mindre kjedelig enn man ku be tro.

Det å bevege seg på autobahn er å bevege seg inn i kjedsomheten, og der kan man også oppleve noe. Som at det skal lite til for å skape litt glede. Alle kjeder seg på autobahn, og bare det å nikke til noen i bilen ved siden av belønnes med smil og nikk tilbake.

Jeg ble passert av en bil hvor en dame satt og døste med bare føtter på dashbordet. Hun satt altså på passasjersiden. Da hun kikket i min retning stakk jeg venstrebenet forover for å imitere henne, smil og latter i bilen. Når alle kjeder seg skal det ikke så mye til.

Enkelte studerer sykkelen min nøye, og blir belønnet med ekstra motorlyd, og de kvitterer med tommel opp.

Vi liker oppmerksomhet, som regel. Det føles trygt å bli sett. Da er man en del av flokken. Marshall sier vi trenger 21 klemmer hver dag for å ha det bra. Jeg tror ikke jeg har fått det noen gang, hvis ikke tango kan regnes som klemming. Man snakker i alle fall om omfavnelse der. Hvis du mangler klemmer, begynn med tango, er mitt råd.

Flere har sagt at det virker som jeg trenger mye bekreftelse, men er det ikke slik alle har det? Hva er mer bekreftende enn en god klem.

Jeg hadde ikke lyst til å være på autobahn hele tiden, så jeg satte kursen mot Magdeburg på småveier. Plutselig lå jeg bak 7-8 Harleyer. Det var jo hyggelig. Utenfor Magdeburg vurderte jeg Burger King, men ombestemte meg heldigvis.

Det eneste jeg vet om Magdeburg er at det var noen ebolatilfeller der for mange år siden. Sikkert hyggelig der likevel, men jeg satte kursen mot Hamburg.

I Mittelnkirchen var jeg klar for mat og så dette i menyen:


Svinefilet i kokos, med kirsebærsaus! Er det mulig? Måtte prøves.


Det hvite der er pisket krem, hvis du lurte.

Uvanlig og godt! Jeg svarte «aussererdich gut» da vertinnen spurte om det smakte, og hun nikket gjennkjennende. Gøy å få brukt et av de tyske yndlingsordene mine.

Rett før Hamburg skyet det over og det kom noen få dråper, som for å fortelle meg at Hamburg er langt nok for en dag. Hotels.com tryllet fram 4 stjerner på billigsalg.

Kjedsomheten har satt spor for her har jeg studert elver på google maps. Den elven jeg likte så godt i Cesky Krumlov renner også gjennom Hamburg, etter å vært innom Praha, Dresden og Magdeburg, akkurat som meg. Den får også selskap av Berlins elv lenge før Hamburg.

En annen elv jeg har møtt er naturligvis Donau som går gjennom München, Wien, Bratislava og Budapest før den møter elven fra Zagreb i Beograd og fortsetter mot Svartehavet.

I morgen har jeg lyst til å dra innom Gottorp og Viborg, som begge er knyttet til slektsforskningen min.

Men kanskje en rusletur i Hamburg først.

Ensomheten

Da jeg var i München i fjor hadde jeg så mange artige opplevelser og menneskemøter. Derfor har jeg gledet meg til å komme tilbake. Men er det egentlig en egenskap ved byen, eller noe jeg selv skaper? Er det noen grunn til å tro at det samme vil skje igjen? Hver deg er en ny gave, ulik alle de andre. Fine opplevelser kan skje hvor som helst og når som helst.

Jeg tenkte på disse tingene mens jeg satt på Viktualienmarkt, som ifølge Andrea, som tok meg med dit ifjor, har byens beste kaffe.


Jeg møtte Andrea på en t-banestasjon da jeg spurte henne om veien til Dachau. Hun mente jeg heller burde prøve byens beste kaffe med henne. Hun jobber for Campari og reiser ofte til Italia, jeg kom nettopp fra Italia den gangen,  og vi hadde en hyggelig samtale.

Men det var ifjor. Kaffen var ikke like god da jeg drakk den alene.

Jeg ville ikke bruke opp kreftene på å gå gatelangs i München, for jeg har lang vei hjemover. Jeg møtte tre artige ungdommer fra Ukraina og ble med dem i en butikk med rariteter.

Etterpå satte jeg meg på sykkelen, cruiset en liten runde og så mot Nürnberg for sen lunch.

Nürnberg ser ut til å være en veldig religiøs by. Kirkene ligger tett langs gågata, og de har en bank som kaller seg «Evangelische Bank». WTF? Det første som møtte meg var et Hare-Krishna opptog. Lenger opp i gata hadde et annet religiøst samfunn et misjonsprosjekt:


Ved siden av var noen racerbilfolk og de hadde en gjennomskåret sekstrinns girkasse jeg kunne studere. Jeg fikk også en hyggelig prat med en tysk ingeniør om den.

Jeg kjøpte meg litt mer klær, siden det overraskende regnværet dagen før hadde satt meg litt tilbake på den fronten, og spiste en nydelig entrecote.

Det var flere utdrikningslag som vandret rundt og lagde spetakkel. Brudene går ofte rundt og selger kondomer og andre småting. Venninnene har ofte identiske t-skjorter slik at følget er uniformert. Det er verdt å merke seg at brudene langt ifra er de mest attraktive.

Det er lang vei hjem, og jeg kunne hatt lyst til å bli i Nürnberg, men det føltes viktig å komme litt lenger nord i det fine været. Hannover eller Leipzig er de neste større byene i riktig retning. Hannover er for langt unna, og Leipzig lenger øst enn jeg ønsker. Jeg tenkte jeg skulle kjøre småveier og finne meg en mindre by. Jeg hadde lyst til å kjøre langs elven.

Jeg prøvde, men rotet meg bare bort. Tyskland virker bare logisk når man holder seg til mest effektive rute. Veiskiltene fungerer slik. Jeg har ikke noen måte å følge med på gps’en visuelt underveis etter at telefonholderen ble stjålet mens jeg skaffet skilt, og google maps har ingen innstilling for «scenic route».

Jeg endte opp i Bayreuth, en by med ca 70 000 innbyggere, med universitet hvor mange fordyper seg i psykologiens vidunderlige verden. Det tror jeg i alle fall etter å ha sett dette skiltet på bussholdeplassen:


Jeg stoppet utenfor jernbanestasjonen, hvor det største hotellet også ligger.

Etter innsjekking gikk jeg en tur mot sentrum. Noen spanjoler koste seg ved elvebredden.


Men jeg snakket ikke med dem. Jeg kjente på ensomhet og gruet meg til 1338 kilometer på noen få dager med usikre værmeldinger.

Jeg trenger en klem.

Fra himmel til helvete

Jeg startet dagen med å være våt i sydendrømmen ved Adriaterhavet og endte med å være våt i et terrordrama i München.

Kroatia er et utrolig vakkert sted! Hotellet var flott, naturligvis, men også motorveien mot Ljubljana.

Veiene i Slovenia var ikke like gode, selv om naturen var flott. På motorveien var det enkelte fartskameraer og det oppstår farlige situasjoner når alle skal bremse fra 150 til 100.

Ljubljana er en vakker by, med god stemning. De bruker Euro, og har dataroaming for Telia.


Jeg spiste en enkel lunch før jeg ruslet en liten runde, og kjørte videre nordover. Alpene tårnet seg opp forsn meg, og de hadde mørke skyer rundt seg. Snart kom jeg inn i regnvær og stanset for å ta på regntøy. Jeg var redd for at sommerværet var over for resten av turen.


Jeg kjørte gjennom den første lange tunellen, og på andre siden var det blå himmel. Dermed stanset jeg igjen og tok av regntøyet.

Etter nok en stund kom jeg inn under skyer, og det begynte virkelig å pøse ned. Jeg fant ikke noe trygt sted å stanse, og da jeg kom til en bensinstasjon var jeg klissvåt og hakket tenner. Det måtte bli en lang pause med varm panini og kaffe.

Så skiftet jeg på meg tørr t-skjorte og langermet ull, inne i den våte jakka og regntøyet. Temperaturen var fra 14-19 grader resten av turen og regnet kom og gikk.

Jeg nærmet meg München i 21-tiden, og det var mange politibiler som suste forbi meg med blålys og sirener. Jeg så også to helikoptere i lufta.

Jeg så politi nesten over alt, og ble bedt om å snu av en særdeles bevepnet betjent. Jeg fant til slutt et sted å parkere, og var våt og kald. Gikk litt rundt for å finne et hotell, men var i et strøk hvor alt så ut til å være motebutikker. Jeg var rett ved operaen. Jeg snakket med en dame som sa det hadde vært noe terrorgreier i byen.

Derfor bestemte jeg meg for å finne hotell i gåavstand, og la sykkelen stå.


Snakket med en annen dame som fortalte meg at alle tog og t-baner var innstilt.

Resepsjonisten fortalte at det hadde vært skyting i utkanten av byen, og at noen hadde skapt panikk ved å bruke fyrverkeri i sentrum. Derfor er alle butikker og utesteder stengt i kveld.

Jeg gikk en lite rusletur ute. Stemningen var rolig, selv om enkelte virket bekymret for hvordan de skulle komme seg til steder. Det var politi bokstavelig talt overalt. Et lite pizzasted solgte pizzastykker gjennom vinduet og jeg stod i kø og pratet hyggelig med de rundt meg. Fikk med meg pizza og øl og spiste på rommet.

Jeg regner med at München er mer normal i morgen. I alle fall håper jeg det.

Luksusproblemer

Jeg våknet tidlig, som jeg har gjort hver dag, og gikk for å ta en dukkert før frokost. Klokka var rundt 7. Hotellet har ikke strand, men en badebrygge murt med naturstein. For å komme ned dit må du forbi et skilt om at solsenger ikke kan reserveres. På fire språk.

Samme beskjed var å finne på et ark på rommet.


Det var nesten folketomt, naturligvis. Vi vet jo alle at det er tyskere som driver med dette. Blücher var fullt av badehåndklær som de hadde tenkt å legge på alle solstoler i hele Oslofjorden. Det var bare på grunn av Oberst Eriksen og hans kanoner at de måtte marsjere opp Karl Johan i uniformer.

Jeg fant en ledig solseng likevel. Tok en rask dukkert og satte meg på solsengen, og kjente på min forakt for tjukke tyskere som står tidlig opp med badehåndklær, legger dem på innbydende solsenger og så spiser for mye frokost, sovner på rommet, spiser lunch, går på shopping og så gasser jøder før schnitzl und sauerkraut til middag, stenger atomkraftverk til fordel for vindturbiner, og glemmer helt at de skulle ligge på solsenger og nyte livet.

«Min» solseng hadde tre ledige ved siden av seg og snart kom det en tjukk fyr med armene fulle an håndklær. Jeg hadde ikke tatt med noe, så jeg spurte om de var til meg? Nei, han lurte på om solsengene var ledige. Jeg måtte innrømme at de var det. Så han la håndklær på dem. Jeg spurte om han hadde lest skiltet. Ikke noe svar. Så ble han hengende rundt. Han hadde fortsatt et håndkle. Tydelig at han ville ha min solseng også, men på den satt det en høy, muskuløs viking med lilla tånegler, som ikke engang hadde med seg et småborgerlig håndkle til seg selv.

Han så bekymret ut der han gikk. Kanskje han hadde en frau und mädchen som får ham til å gjøre dette. «Adolph, mein schatz. Bist du so snill und get uns vier solsenge while wir früstuck gehaben hat. Und nicht too far from ze wasser, bitte.»

Kanskje deg han trenger er å sette foten ned og si at han ikke vil dette, han vil være god tysker og følge regler. Men da vil hun vel ikke hengi sitt korpulente, dissende legeme til hans nølende pølsefingre. Eller vil hun?

Han tok faktisk en svømmetur, så jeg tenkte kanskje han ikke er så ille, likevel.

Da han kom opp spurte jeg hvor han var fra. Deutsch, var hans korte svar. Så gikk han. Det fjerde håndkleete la han på en solseng langt unna de tre første. Håper han får spankchen på rommet.

Mens han får det har jeg bestemt at herr og fru stripe som lever et kjedelig ekteskap i Düsseldorf skal bli kjent med hver sin Hello Kitty fra Berlin.


Det blir en vakker og forvirrende morgen, og det trenger vi!

Fullmåne over Beograd

Budapest er en stor by! Jeg brukte mesteparten av dagen på å lete etter nåla i høystakken.

Først lette jeg etter noe jeg ville kjøpe for min egen del i antikvitetsbutikker, som det er mange av, samtidig som jeg holdt øynene åpne for tverrfløyter til min venn fra kvelden før. Jeg fant ingenting og ingen visste hvor man kunne finne instrumentbutikker heller.

Da jeg etter noen svette timer bestemte meg for å google instrumentbutikker i Budapest fant jeg en liste, og den første som kunne se ut til å ha tverrfløyte viste seg å være bare hundre meter fra der jeg stod. Der fikk jeg kjøpt en rimelig og ny fløyte, og feiret med lunch på en amerikansk familierestaurant.


Deretter var det bare å finne musikanten som skulle få instrumentet, men hun var som sunket i jorden. Jeg gikk rundt og spurte om noen hadde sett henne, og det hadde de, men hun lot seg ikke finne.

En medvirkende årsak til at jeg brukte så lang tid på å lete er kanskje at Budapest har usedvanlig mange vakre kvinner. Jeg har aldri sett maken, og jeg har vært mange steder etterhvert.

Jeg la fløyten i resepsjonen på hotellet, hentet bagasjen min og kjørte mot Beograd.

Det er 39 mil å kjøre, ca 4 timer og det gikk veldig bra. To kjappe tankfyllinger og litt tid for dobbel passkontroll. Motorveien i Serbia er humpete, og det koster krefter. Landskapet er utrolig flatt, og utelukkende landbruk, vei og bensinstasjoner. Danmark er en fjellkjede sammenlignet med dette. Jeg ante ikke at det er så flatt her. Det er bare i nærheten av elvene at det brytes littegrann.

Jeg så en nydelig solnedgang i speilene en halvtime før ankomst og den ble avløst av en stor fullmåne som steg opp foran meg, på en lilla himmel! Bildet yter dessverre motivet ingen rettferdighet. I virkeligheten var det spektakulært!


Telias rimelige dataroaming strekker seg dessverre ikke inn i Serbia.


Derfor valgte jeg å ordne hotell på gamlemåten. Kjørte mot det jeg antok er sentrum, stoppet utenfor et hotell og fikk rom straks. Rimelig pris, trygg parkering og god service.

Spørsmålet nå blir om jeg skal helt ned til Montenegro, slik jeg tenkte før skiltproblemer og vær bremset meg, eller svinge nordvestover for ikke å få for lang vei hjem.

Barbeint i Budapest

Da jeg kjørte fra Wien var det endelig blitt sommer. Bratislava er bare en time unna, hvilket tilsier kaffe og en rusletur. Jeg vil gjerne nå lenger, men tror Bratislava kan være et fint sted for en lenger stopp en annen gang.

Hittil på turen min har det vært kulde og regn som har fremtvunget pausene. Når disse faktorene er borte er det hjelmubehag som setter grensen. Etter en drøy time, avhengig av fartsvind presser hjelmen så hardt mot pannen min at jeg er nødt til å ha en pause fra den. I dag klarte jeg nesten to timer, men tror jeg fikk et vepsestikk på ryggen etter å ha blitt stående ved et lyskryss.

Jeg kom meg i alle fall fram, fant pasta på en fortausrestaurant med parkert sykkel i umiddelbar nærhet. Innsjekking på hotell i gågate fulgte, rimelig og velutrustet men knøttlite rom.

Jeg bestemte meg for å prøve noe litt annerledes: barfot rusletur, mens mc-skoene hvilte. Tok på den kortereservebuksen og hvit singlet og gikk ut i gågaten.

Tåneglene mine har min shaman-venn Rev. Marshall Wright lakkert med lilla neglelakk. Han er en indianer som bodde hos meg en uke tidligere i sommer.


Det er artig å se hvordan folk reagerer. Etter en stund satte jeg meg for å høre en gatesanger, etter å ha gitt henne alle veksleeuroene mine.

Mens jeg hører på stopper en merkelig eldre kar opp. Han er kledd som en slags cowboyfyllik. Svar denim jakke og bukse, hatt og støvler i cowboystil. Han sier ingenting men gir meg tommel opp. Så håndsignaliserer han tallet 13, flere ganger. Marshalls favorittall er 13. Jeg går bort til ham og gir ham en god klem. Så går han.

Gatesangeren gjør seg ferdig og vi slår av en prat. Hun er 27 fra New Orleans, afroamerikaner, og har reist rundt i Europa i tre måneder. Hun haiker og sover ute med hengekøye, sovepose og presenning. Hun har en liten guitar og synger, men ble frastjålet en tverrfløyte forrige natt. Jeg fikk epostadressen hennes i tilfelle jeg skulle komme over en billig tverrfløyte. Det var veldig hyggelig.

Etterpå gikk jeg gågaten andre veien og kom til en bro som er stengt for vedlikehold av trikkelinjen. Broen var spontant blitt et piknicsted. God stemning og hyggelige folk.


Hvem vet hva morgendagen bringer? Jeg er i alle fall glad for å være en del av den vidunderlige opplevelsen Budapest viser seg å være!

Tilbake på hotellet legger jeg merke til at mye på rommet har lilla farge. Favorittfargen til Marshall!


Blir ikke overrasket om jeg drømmer om indianere i natt…

Hviledag

Det var godt å være i Wien igjen. Jeg nesten mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har vært her. 7-8 ganger, mener jeg det er. Ett av favorittstedene mine her er Jazzland, men det er sommerlukket. 

Omelett på Naschmarkt er en god start på dagen.


Det andre favorittstedet mitt, Schönbrunn var åpent og fullt av folk. For første gang orket jeg å gå opp til Glorietten i hageanlegget.

Jeg fikk endelig sommervarmen jeg har lengtet etter! Det var deilig å gå seg svett og så nyte først den svale luften inne i Glorietten.


Deretter bar det opp trappene for å nyte utsikten.


Guidingen i slottet var bra, selv om ordet «tresspassing» ble brukt hver gang vi passerte gjennom et rom.

Etterpå ruslet jeg rundt i byen til føttene verket. Sov som en sten på hotellet. For de som ikke har vært i Wien er det bare å si at Wien er undervurdert som reisemål. Det er rent, pent og ordentlig. Fullt av historikk og kultur, og etter min mening er det god stemning i Wien. Anbefales!

Vær

Da jeg våknet, eller rettere sagt gav opp å sove mer, regnet det igjen. Jeg tok på meg alt jeg har av varmt tøy, ikke mye, og regndress. Jeg brukte google maps for å styre meg mot Wien, men for det meste utenom motorvei. Jeg ville teste en teori: når det er kaldt og regn er det bedre å kjøre i 80 enn 150. Man kommer jo fortere fram i 150, men kanskje man også blir fortere sliten.

Jeg tror dette stemmer. En annen fordel med å holde seg unna motorvei er at man får sett mer og finner flere steder man kan stoppe.

Jeg stoppet i en liten by og spiste en enorm pizza til lunch. Tre lokale motorsyklister holdt meg med selskap og det var hyggelig. Jeg lærte et nytt tysk ord: oachkazlschwoaf. Det betyr ekornhale.

De ville lære et langt norsk ord, så jeg gav dem: skatteundragelse. Kom ikke på noe bedre i farten.

Kjørte vider i pøsregnet og hadde en lang og veldig ærlig samtale med Gud om hva min egentlige oppfatning om 14 grader, vind og regn gjør med en motorsykkelferie. En halvtime før jeg kom til Wien var regnet ferdig, solen kom fram, blå himmel, og jeg kunne se min egen skygge! 21 grader føltes som julaften og bursdag på en gang, selv om vinden var kraftig.

Jeg ble så ledet inn mot hotellet, men feil hotell. Måtte gå ti minutter for å finne det riktige, som har samme navn og ligger i samme gate. Det var deilig å komme inn, få av seg alt det våte, dusje og slappe av. Nok en gang har jeg fått en suitte til lav pris. Det er nesten en liten leilighet og jeg kan gå inn på badet både fra soverommet og oppholdsrommet. For første gang har jeg en suitte hvor jeg kan gå en rundtur. Det er noe eget ved det, også etter de første tre rundene. Jev har også minibar, mikrobølgeovn, badekar, espressomaskin. Men bare to kaffekapsler!!! Og nettet her er irriterende tregt. 500kbps i 2016!!!

Etter en hvil var det på tide å hente motorsykkelen til riktig hotell. I gamle dager ville jeg kjørt den ned Mariahilferstrasse, nå er den blitt en koselig gågate full av agressive pedaltråkkere. Istedet måtte jeg navigere en labyrint av enveiskjøringer. Kjørte vel en mil for å komme den halve kilometeren, men det er vel bra for miljøet, antagelig. Jeg tror det er et feministisk komplott, og jeg går utifra at rosa helikopteret vil bringe overvektige, bitre feministagenter som vil forsøke å rappelere ned i ekstra solide tau for å ha en alvorsprat med meg så snart jeg legger ut dette. Jeg setter på teen, det blir nok en lang kveld.

Sexy Umlaut

I had decided to leave Prague on saturday morning, and arrive in Vienna on sunday for a two night stay. But where to spend the saturday night? One ambition I had was to visit Krakow before Vienna, but with rain and low temperatures this is a very long ride. I discussed the topic with some restaurant and hotel staff in Prague and both recommended a small town south of Prague: Cesky Krumlov.

Some times when people recommend books or movies I will put it off for a long time. It is as if conceding that the recommendation was good puts me in debt to the person, or something… I can’t quite explain my reluctance to take advice. Maybe I don’t want to find out that other people know better.

Before leaving the hotel in Prague I thought about my ambition to go to Poland, maybe see Auschwitz. A cloud covered the sun outside as soon as I found it on the map. Ambitions are not the key to a nice holiday, so I let it slip away. Free of this ambition, it was not so hard to take advice.

Anyway, I want to improve myself in this regard, so I went to Cesky Krumlov, and wow! It is a small town located in a valley where a river flows in an S-shape. On one bank, high above the town is a huge palace and castle.


I missed the walk zone sign and drove in to the town and parked for a cup if coffee while watching people rafting and canoeing on the river. I spoke to a family on visit from Linz, and they told me there would not be very interesting to spend saturday night there.

So I decided to try to spend the night in Chesky Krumlov. No offers on hotels.com, but the Hostel had a bed for me.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg har skrevet alt dette på engelsk. Aner ikke hvorfor, dette skal liksom være en norsk blogg.

Anyway. De hadde en seng ledig i et firemannsrom, og det fulgte et låsbart skap med. Det er i grunnen alt jeg ønsket meg så jeg takket ja. Prisen var latterlig lav. Jeg ble fortalt at jeg kunne parkere motorsykkelen min på nordsiden av byen på en trygg parkeringsplass, og at jeg egentlig ikke hadde lov til å kjøre inn i byen uten tillatelse, hvilket de laget til meg så jeg ikke skulle få trøbbel med lovens lange arm.

Byen er veldig koselig og liten. Det er mange aktiviteter og mye å se. Overalt var det kinesiske turister, amerikanske turister, gatesangere, spisesteder og smykkebutikker. Spesielt er det glade i å sele smykker av sølv med granat eller garnet, en nesten svart edelsten. De har også smykker med grønn sten som heter Moldovitt, elns. Den kommer fra en asteroide som smalt ned i bakken for 15 millioner år siden. Nydelig alt sammen, men jeg kjøpte ingenting.

Jeg var relativt utslitt allerede i 10-tiden og la meg på rommet. Det delte jeg med to unge kinesere, en av hvert av de tradisjonelle kjønnene. De var hyggelige, om enn fnisete.

Jeg sov nesten ingenting den natten. Det var mye støy både inne i huset og utenfor. Neste morgen kom jeg i snakk med eieren av stedet. Han lurte på hvor jeg var fra. Da jeg sa Norge ville han vise meg et lite klistremerke noen hadde satt opp i en dør, og lurte på om det kunne være et skandinavisk språk. Jeg måtte skuffe ham med at det ikke var det. Han lurte på hva det betydde.

Senere kom jeg på at jeg kunne Google det. Det var ungarsk og betyr «vi var her». Jeg fant ham ikke, men overbrakte opplysningene til en av de andre der, med beskjed om å fortelle det til ham.

Jeg synes det vitner om enorm romslighet og sofistikasjon at han ikke bare hadde tatt det vekk siden han ikke visste hva det betød, men heller gav det nysgjerrighet. Det gir meg respekt for mannen.

Huset er forresten 600 år gammelt og på veggene var det malt både visdomsord, og litt om bygningens historie.

Det regnet og var bare 14 grader da jeg reiste derfra i retning Wien. En opplevelse rikere, og håper jeg vil komme tilbake til Cesky Krumlov (eller «Sexy Umlaut») på et senere tidspunkt.