5758 km

Nå er jeg endelig hjemme. Den siste dagen av turen bestod hovedsakelig av 600 km fra Kjøbenhavn hjem til Oslo. Mesteparten på svensk motorvei. Jeg gruet meg, men fikk det fort unnagjort. Ingen fancy stopp for å se på ting eller spise noe spennende.

En bra hotellfrokost pleier å holde til langt ut på dagen. Et par ting fikk meg til å reagere da jeg nøt frokost på The Square. Det første var at jeg ble bedt om å desinfisere hendene mine da jeg kom inn i restauranten, som om jeg var en potensiell smittebærer med dårlig personlig hygiene. Uansett om det kan være sant får det meg ikke til å føle meg verken velkommen eller tatt vare på. På et firestjerners hotell forventer jeg duk på bordet, oppdekking med kniver og gafler, og personlig kaffeservering. Frokostrutinen på The Square var mer som Marche. Hente bestikk selv, hente kaffe selv, ingen duk, kun en liten papirserviett for hver kuvert. Enkelte bord hadde heller ikke salt- og pepperbøsse. Mer som ** enn som ****, spør du meg. Og så snart jeg var ferdig med å spise kom en servitør for å fjerne tallerkenen, og hun hadde engangshansker på hendene. Det hele føltes mer som kantine på et sykehus. Baconet var sprøstekt, og eggerøren var alt for stiv.

Jeg forventer mer av et rom som har en listepris på over to tusen kroner, selv om det ligger i nærheten av en enorm byggeplass (rådhusplassen i Kjøbenhavn).

I det minste var været tørt og ikke alt for kaldt, helt til Ås. Der var det en kraftig regnskur, men det spilte jo ingen rolle. Jeg var nesten hjemme, og der er både varm dusj og tørt tøy.

Så litt om bagasje. I motsetning til bil er motorsykkel et åpent kjøretøy og man kan ikke låse bagasjen sin inne på samme måte. Enkelte motorsykler kan utstyres med låsbare bagasjesystemer, og det er praktisk, om enn utseendemessig utfordrende. Min motorsykkel har ikke slikt utstyr, og det medfører noen utfordringer. Når jeg stopper sykkelen og går av må jeg enten ta med meg bagasjen, la den være på sykkelen og holde meg i nærheten, eller risikere at noen forsyner seg av den.

Derfor velger jeg å reise med minimal bagasje, kun en tankveske. Den er ikke større enn at jeg orker å gå et lite stykke med den, men stor nok til at jeg får med det vesentligste.


Det jeg hadde med meg på turen var:

  • Tynt regntøy, bukse og jakke.
  • Gamle underbukser og t-skjorter.
  • En kortbukse.
  • En skjorte.
  • En tynn superundertøy ullgenser.
  • Noen par gamle sokker.
  • Mini-pc.
  • Multilader og ledninger.
  • Øretelefoner.
  • Pass.
  • Utenlandske mynter.
  • Pipe.
  • Regntrekk til tankvesken.
  • USB minnepinne.

I tillegg hadde jeg på meg Dainese jeans med aramidfibre i stoffet og knebeskyttelse, Dainese mc-sko som også er behagelige å gå med og ser vanlige ut, Dainese nettingjakke som er luftig men har brystplate, ryggplate og skulder- og albubeskyttelse, hjelm og sommerhansker.

Jeg hadde også med et GoPro-kamera festet til styret på motorsykkelen.

Nettingjakken er behagelig i sommervarme fra 25 grader og oppover med bare en singlet under. Under 25 er det bra å kombinere jakken med regnjakken for vindtetthet og superundertøyet mot kulde. Det går fint ned til ca 15 grader, også om det regner. I fjor hadde jeg bare en kveld hvor det regnet, og mange dager med 40 grader og sol, og det fungerte fint. Jeg svettet, men drakk mye vann og det gikk bra. I år var det mer regn og kulde, og av og til skulle jeg ønske jeg hadde bedre tøy.

Skoene blir gjennomvåte i regnvær, men alternativet er å ha mer bagasje, eller orke å gå i stinkende støvler i varmen. Samme gjelder for hanskene. Jeg ble våt i regnet, men det var ikke uutholdelig kaldt på fingrene. Dagsetappene ble litt kortere med regn, rett og slett.

En hver må finne sine løsninger, og det kan godt hende at neste langtur blir på en helt annen type sykkel, hvor fokus er mer på praktiske bagasjeløsninger og mindre på stil og utseende.

En ting jeg var veldig fornøyd med var å bare ha med en lader med fem USB-kontakter. På hvert hotellrom var det første jeg gjorde å koble opp mitt lille lade-nexus. Det er mye bedre enn å ha med fem ladere både i forhold til plass i bagasjen og i forhold til at mange hotellrom rett og slett ikke har så mange stikkontakter. Jeg hadde med fem enheter som trengte lading, og et nødbatteri som jeg ofte fikk bruk for. I fjor stoppet jeg i Hamburg og fikk montert USB-strømkontakter på motorsykkelen jeg hadde da, og det var veldig fint å kunne lade for eksempel telefon underveis. Jeg tok meg ikke tid til dette i år.


Hvis jeg hadde hatt låsbare vesker på årets sykkel er det noen ting jeg kunne tenkt meg å ha med: litt mer verktøy, litt ståltråd, ekstra fottøy, bukser, hårprodukter, en tykkere jakke og solbriller. Det hadde vært fint om det var to låsbare vesker, en med ting jeg trenger ofte, og en med ting jeg ikke trenger fullt så ofte.

Når det gjelder min erfaring med sykkelen vil jeg si at jeg liker sittestillingen og at jeg kan cruise langsomt rundt i byer med den. Det jeg ikke liker så godt er at det blir mye fartsvind på en nakensykkel. For lange strekk er det ubehagelig over 150 km/t, og jeg klarte ikke å få den over 230 km/t selv om jeg la meg fremover tankveska. Cruise Control er faktisk ganske fint på lange strekk, så jeg er glad for at den har det. Det er også artig at den skaper litt oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått tommel opp både i by og på motorvei!

Kontraster i fleng

Hva skjer når du kjører rett vestover fra en østeuropeisk by? Før eller siden kommer du til havet, men la oss ta dagen i rekkefølge.

Da jeg våknet måtte jeg finne svaret på gårsdagens spørsmål: Montenegro, eller ikke Montenegro? Sarajevo, eller ikke?
Tiden er i ferd med å renne ut for denne turen, og Google Maps beregnet fryktelig lang tid for relativt beskjedne avstander både i Bosnia og Montenegro. Det forteller meg at veikvaliteten ikke er topp. Siden Serbia ikke har dataroaming til fornuftige priser går jeg utifra at de to andre landene heller ikke har det. Alt dette betyr at hvis jeg skulle rekke innom disse to landene ville det måtte skje ved heroisk innsats på veien, uten moderne hjelpemidler.
Så hvorfor utsette seg for dette? Hvorfor har jeg i det hele tatt tenkt på å dra til disse stedene? Har jeg egentlig lyst?
Jeg tviler ikke på at det ville vært interessant, og spennende. Men med dårlig tid er det vanskelig å nyte slikt. Egentlig har jeg ikke lyst, har bare lyst til å kunne si at jeg har vært i alle disse landene. Det kan jeg for så vidt si uansett, men det legger en demper på gleden at det ikke ville være sant.
Kvelden før hadde jeg også gjort noe annet som jeg ikke har gjort før: jeg prøvde å vaske en skjorte uten vaskemaskin. Det var ikke noen måte å bløtlegge den i vasken, for sluket hadde ingen propp eller lukkemekanisme. Derfor slang jeg den i dusjen og lot den ligge der en stund, gnidde litt såpe (dusjsåpe) i den. Særlig under armhulene, skylte litt. Lot den ligge, og hang den så opp.
Den var dessverre ikke tørr da jeg våknet.
Så jeg dusjet, spiste en overraskende god frokost og gikk en tur i Beograd mens jeg tenkte på disse tingene.
Det er mulig at mitt hotell ikke ligger i den beste delen av Beograd. I alle fall håper jeg at det finnes deler som ser bedre ut. Alt så skittent, ødelagt og forsøplet ut. Jeg fant en liten partk. Der var folk i ferd med å vokne opp etter å ha sovet på alle benkene.


Jeg kunne kjenne gårsdagens anstrengelser i kroppen som stølhet og tunghet. Jeg ville finne en bedre side av Beograd for å bli kvitt følelsen av å gå rundt i en del av Half Life 2. (Ikke mitt problem om du mangler de kulturelle referansene.)
Et nyttig triks i slike sammenhenger er å følge etter en attraktiv person av det annet kjønn. Ikke for å oppnå noen slags interaksjon, men for å finne stedet som tiltrekker slike. Jeg så en 190 cm høy og slank sorthåret skjønnhet. Hun hadde et ganglag som om hun visste akkurat den beste måten å bevege hele kroppen sin. Slank, men ikke uten former.
Hun gikk til bussentralen i nærheten. Av det forstod jeg at noe av det beste med Beograd er at man kan forlate stedet. Jeg bestemte meg for å gjøre det samme, dog ikke med buss.
Jeg tok ut 500 dinarer fra en minibank, uten å vite om dette er mye eller lite. Jeg ville helst hatt euro, men det stod ikke på menyen. Jeg hadde ikke kontanter for å betale for meg på motorveien kvelden før, og ville unngå repetisjon av den opplevelsen.
Skjorten var fortsatt fuktig, så jeg rullet den sammen som den var og la den inn i regntrekket til tankvesken for at ikke fukten skulle bre seg til annen bagasje.
Resepsjonisten på hotellet var usedvanlig hyggelig, det må innrømmet. Alle jeg kom i kontakt med i Serbia var hyggelige, men de fleste ser slitne og triste ut.
Jeg kjørte litt rundt i byen for å se om jeg hadde gått glipp av noen bedre områder, og det var litt bedre noen steder, men mye av det samme.
Fikk plundret meg ut av byen i riktig retning, selv uten dataroaming, og opplevde samme flate landskap som dagen før. Ingen skog, ingen høyder, nesten ikke svinger. Noen steder luktet det brent elektronikk, noen steder rett og slett bæsj.


Denne gangen hadde jeg i alle fall penger til å betale motorveibruken med. Det er samme system som i Italia. Du får en lapp når du kjører ut på motorveien, og gir denne lappen tilbake når du skal av motorveien, og betaler da.
Det var litt kø ved grensen til Kroatia, men mest andre veien. Først må man altså vise pass for å komme ut av det ene landet, så kjøre noen hundre meter i ingenmannsland, og deretter vise pass for å komme inn i neste land.
Kroatia er helt ulikt Serbia, og man merker det nesten med en gang. De har for eksempel trær, ikke bare dyrket land. Planen var egentlig å kjøre helt til Zagreb for å spise lunch der, men benyttet meg av en av fordelene med å feriere alene: planer kan endres. Det var en flott restaurant ved bensinstasjonen jeg stopp ved da Ducatien ba om mer bensin. Jeg ble der en godt stund, spiste, drakk kaffe og slappet av.

Nøt dataroaming som i Kroatia er som i Norge. Ikke noe 40kr/MB her!

Hadde fått mail fra en gatemusikan som var takknemlig for ny fløyte. Hyggelig lesning, altså!
Fyllte bensin og fikk vasket hjelmen i samme slengen. Det blir mye insekter på visiret i motorveihastighet.

Jentene var studenter på sommerjobb, og en av dem snakket norsk!
Landskapet ble vakrere og vakrere på vei mot Zagreb. Veikvaliteten var god. Ikke noen plagsom lukt å merke heller. Alt var liksom skjønnere enn i Serbia.
Jeg stoppet i Zagreb for kaffepause, alkoholfri øl og rusletur. Zagreb er ren pen og vedlikeholdt. Helt forskjellig fra Beograd. Og jentene er vakre, som i Budapest.
Jeg bestilte hotell ved kysten, øverst i Adriaterhavet, i en liten by som heter Opatija.
Måtte fylle bensin igjen et stykke utenfor Zagreb og ble kjent med to andre motorsyklister som skulle i samme retning. Vi slo følge i ca 90 km av den vakreste kjøreturen jeg har vært på. Det er en flott motorvei med mange korte tuneller og broer i et landskap med fjell, daler og byer. Alt sammen er grønt og frodig. Det var litt kjølig på de høyeste stedene, men ikke for ille. Kjøreturen fra Zagreb mot Rijka er vel verdt å prøve!
Og plutselig var jeg i syden! Måtte kjøre kanskje 30 km langs havet, og det føltes akkurat som Hellas. Butikker, restauranter, hoteller, badegjester, havgløtt, lave fartsgrenser, krappe kurvar og bratte avstikkere. Nevnte jeg at hotellet har fem stjerner? Likevel ikke så veldig dyrt. Var framme ca 21, etter å ha kjørt 550 km. Kunne vel klart 100 til i slikt godt og varm vær.
På hotellet er det krav til bekledning i restauranten, og skjorta som fortsatt var fuktig luktet enda verre enn den gjorde før vaskeeksperimentet. Jeg oppfylte derfor ikke kravene og bestemte meg for middag på rommet. Bestilte både forrett, hovedrett og øl, og tror ikke det kommer over 250 kroner. Spiste den på min egen lille veranda med utsikt over havet, mens jeg hørte levende musikk fra poolbaren nedenfor. Coverlåter av for eksempel Abba.


Kontrastene mellom Serbia og Kroatia er utrolige. Jeg får lyst til å lære mer om det som en gang var Jugoslavia, for å forstå hvordan disse forskjellene er mulige. En ting er i alle fall klart. Kroatia er ikke noe dårlig sted å tilbringe sommerferien, men jeg setter kursen mot München i morgen, med besøk i Ljubljana i Slovenia underveis. Men håper det blir en liten dukkert i Adriaterhavet først.

Sexy Umlaut

I had decided to leave Prague on saturday morning, and arrive in Vienna on sunday for a two night stay. But where to spend the saturday night? One ambition I had was to visit Krakow before Vienna, but with rain and low temperatures this is a very long ride. I discussed the topic with some restaurant and hotel staff in Prague and both recommended a small town south of Prague: Cesky Krumlov.

Some times when people recommend books or movies I will put it off for a long time. It is as if conceding that the recommendation was good puts me in debt to the person, or something… I can’t quite explain my reluctance to take advice. Maybe I don’t want to find out that other people know better.

Before leaving the hotel in Prague I thought about my ambition to go to Poland, maybe see Auschwitz. A cloud covered the sun outside as soon as I found it on the map. Ambitions are not the key to a nice holiday, so I let it slip away. Free of this ambition, it was not so hard to take advice.

Anyway, I want to improve myself in this regard, so I went to Cesky Krumlov, and wow! It is a small town located in a valley where a river flows in an S-shape. On one bank, high above the town is a huge palace and castle.


I missed the walk zone sign and drove in to the town and parked for a cup if coffee while watching people rafting and canoeing on the river. I spoke to a family on visit from Linz, and they told me there would not be very interesting to spend saturday night there.

So I decided to try to spend the night in Chesky Krumlov. No offers on hotels.com, but the Hostel had a bed for me.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg har skrevet alt dette på engelsk. Aner ikke hvorfor, dette skal liksom være en norsk blogg.

Anyway. De hadde en seng ledig i et firemannsrom, og det fulgte et låsbart skap med. Det er i grunnen alt jeg ønsket meg så jeg takket ja. Prisen var latterlig lav. Jeg ble fortalt at jeg kunne parkere motorsykkelen min på nordsiden av byen på en trygg parkeringsplass, og at jeg egentlig ikke hadde lov til å kjøre inn i byen uten tillatelse, hvilket de laget til meg så jeg ikke skulle få trøbbel med lovens lange arm.

Byen er veldig koselig og liten. Det er mange aktiviteter og mye å se. Overalt var det kinesiske turister, amerikanske turister, gatesangere, spisesteder og smykkebutikker. Spesielt er det glade i å sele smykker av sølv med granat eller garnet, en nesten svart edelsten. De har også smykker med grønn sten som heter Moldovitt, elns. Den kommer fra en asteroide som smalt ned i bakken for 15 millioner år siden. Nydelig alt sammen, men jeg kjøpte ingenting.

Jeg var relativt utslitt allerede i 10-tiden og la meg på rommet. Det delte jeg med to unge kinesere, en av hvert av de tradisjonelle kjønnene. De var hyggelige, om enn fnisete.

Jeg sov nesten ingenting den natten. Det var mye støy både inne i huset og utenfor. Neste morgen kom jeg i snakk med eieren av stedet. Han lurte på hvor jeg var fra. Da jeg sa Norge ville han vise meg et lite klistremerke noen hadde satt opp i en dør, og lurte på om det kunne være et skandinavisk språk. Jeg måtte skuffe ham med at det ikke var det. Han lurte på hva det betydde.

Senere kom jeg på at jeg kunne Google det. Det var ungarsk og betyr «vi var her». Jeg fant ham ikke, men overbrakte opplysningene til en av de andre der, med beskjed om å fortelle det til ham.

Jeg synes det vitner om enorm romslighet og sofistikasjon at han ikke bare hadde tatt det vekk siden han ikke visste hva det betød, men heller gav det nysgjerrighet. Det gir meg respekt for mannen.

Huset er forresten 600 år gammelt og på veggene var det malt både visdomsord, og litt om bygningens historie.

Det regnet og var bare 14 grader da jeg reiste derfra i retning Wien. En opplevelse rikere, og håper jeg vil komme tilbake til Cesky Krumlov (eller «Sexy Umlaut») på et senere tidspunkt.

Ut på tur igjen

Nok en gang har jeg lagt ut på solo ferietur på tohjuling. Forrige års tur til Italia gav mersmak, dog mersmak på en modifisert tur.
Siden fjorårets Ducati Panigale 899 var særdeles smertefull å kjøre langt med har jeg i år en Ducati XDiavel S i stedet.
Og siden første del av turen i fjor, Oslo-Hamburg, var så slitsom vurderte jeg å ta Kielferga istedenfor å kjøre den strekningen. Prisen på 4000 kroner en vei for en voksen mann og en sykkel var avskrekkende, så den planen ble skrinlagt. 279 euro for AutoZug Hamburg-Lörrach skremte meg fra denne løsningen også, selv om det fungerte fint i fjor.
Den tenkte ruten i år begynner med Berlin, med mulig fortsettelse Praha-Krakow-Bratislava-Budapest-Beograd. For første gang har jeg booket meg inn på privat overnatting i Berlin, via AirBnB. Det blir spennende, men det er i morgen.
Fortsett å lese Ut på tur igjen