Stå over ett kast…

…mens du får tak i nytt skilt ville det stått på sjangsekortet hvis ferien var et brettspill.

Jeg har måttet bruke tid, penger og krefter på noe som i utgangspunktet burde være unødvendig: reise tilbake til Oslo for å skaffe skilt og så tilbake der jeg var.

Livet er ikke bare det som skjer, men også hvordan man velger å oppleve det. Jeg har valgt å tenke at ferier skal være spennende og by på overraskelser og hyggelige menneskemøter. Det kan da like godt forekomme på tog og fly som noen andre steder.

Jeg har opplevd mye positivt siden i går, møtt velvilje og vennlighet overalt jeg har kommet!

Jeg stakk innom AMD for å få tak i en bedre skiltholder, og det fikk jeg gratis. Det eneste problemet er at hullene i denne ikke passer. Derfor er det nye skiltet i den gamle holderen, med gaffateip. Det fikk jeg låne av campingturister på fergeleiet. Campingfolk har som regel med seg alt mulig rart – i motsetning til min minimalistiske bagasje.
Jeg bør nok kjøre forsiktig til jeg har fått hjelp med skiltet.

Et annet problem er at jeg bare har midlertidig vognkort, som egentlig ikke er gyldig i utlandet. Skal man utsette ferien i påvente av slikt? Det er jo ikke sikkert at noen trenger å se det i det hele tatt. Hva er risikoen? En bot, i verste fall?

Et tredje «problem» er regnet som er meldt de neste dagene.

Jeg ønsket meg en ferie med opplevelser, og det får jeg.

Her er kveldens aftenbønn:

Kjære Gud. Pass på at skiltet ikke faller av, og hjelp meg å finne hjelp til å feste det. Beskytt meg fra alle som vil se vognkort. Hold regnet på et minimum, fortrinnsvis som kraftige byger heller enn langvarig duskregn, og gjerne på tider hvor jeg er i nærheten av tak og kaffe. Takk for alle ting du gir meg å oppleve. Amen