Tysk kjærlighet

I går kveld ankom jeg Rostock sent på kvelden. Det var mørkt og kaldt, og jeg turte ikke kjøre fort av frykt for å miste mitt nye, gaffateipede skilt. Noen har stjålet iPhone-holderen jeg hadde på styret, så det var litt mer komplisert med navigasjon.

Jeg fant en døgnåpen bensinstasjon og ønsket å få kjøpt litt mer verktøy og kanskje litt ståltråd for å feste skiltet bedre. Det lot seg ikke gjøre, men jeg fikk vite at det er en mc-butikk i Karl Marx Strasse.

Jeg valgte derfor å finne hotell og gi meg for kvelden.

Neste morgen sjekket jeg tidlig ut for å finne nevnte butikk. Jeg ble stresse av google maps-damen i hjelmen og fant ingen forhandler.

Jeg bestemte meg derfor for å droppe planer og ambisjoner og gjøre det jeg vanligvis gjør: kjøre mot høyeste kirkespir og parkere.

Jeg fant et kaffested og kom i snakk med Andreas Kroll, en hyggelig kar på min alder, avkommet av en adelig slekt fra Stettin. Meget hyggelig! Han tipset meg om en gate som skulle ha jernvarebutikk. Da jeg kom dit så jeg et skilt for Bauhaus, parkerte og gikk inn.

Jeg ble overrasket over å befinne meg i en mc-utstyrsbutikk. De hadde ikke det jeg trengte, men gav meg adressen til en Ducati-forhandler, 60 km unna.

Da jeg kom dit fikk jeg umiddelbart hjelp. De fjernet skiltholderen fra Eker, borret hull i skiltet og skrudde det fast med fire skruer, hvorav en tilogmed var i samme blåfarge som feltet øverst til venstre på skiltet.


Jeg takket hjerteligst, og spurte om de tok kort. De ønsket ingen betaling! Jeg takket på nytt og utbrøt «Deutsche Liebe» til alles glede.

Jeg fikk alt jeg ba om i går. Det har ikke regnet, ingen har spurt om vognkort, og skiltet er festet med tysk grundighet.

Takk, Gud! Kan jeg få litt solskinn også?