Tillit eller kontroll?

Berlin har hatt en mur og har funnet ut at det er bedre uten. Kanskje det er derfor de har åpnet sine grenser og tatt imot så mange. For mange, vil noen si. Berlin tok imot meg og jeg fikk en svitte, eller hvordan man nå staver det på norsk, til prisen av et kott.

Jeg bodde rett ved checkpoint charlie og området var fullt av souvenirbutikker og museer. Berlinerne er like stolte av muren som stockholmerne er av wasaskipet. Fiaskoturisme? Jeg har hatt lyst til å dra østover og se på Auschwitz og Tchernobyl, forresten.

På vei mot Dresden begynte det og regne, heldigvis var jeg innendørs i hyggelig samtale med en tysk-australier på en rasteplasskafe. Etterpå slo jeg av en prat med to finner som skulle se på MotoGP i nærheten.

Jeg hadde bare 45 km bensin på tanken, og mobilen fikk ikke noen darakobling så google maps kunne ikke hjelpe meg å finne bensin.  Rekkeviddeangsten tok meg av motorveien og ut på småveier for å finne bensin. Det ble tre mil i feil retning før jeg fant det, og så en fjerde mil før jeg kom ut på motorveien igjen. Hadde jeg hatt tillit og fortsatt noen minutter på motorveien ville jeg ha spart meg denne avstikkeren, for jeg passerte en bensinstasjon like etterpå. Jeg kunne ha spurt på rasteplasskafeen. Lærdom til neste gang.

Ved ankomst til Dresden var jeg våt, kald og tissetrengt. Byen ble bombet sønder og sammen under krigen, men har en del barokke bygninger som er flotte, når man ikke er våt, kald og tissetrengt i alle fall. 

Fortsatt ingen datakobling og derfor ingen hotels.com, google maps eller Ingress. Jeg spiste, varmet meg og tisset. Ikke på en gang, og ikke i den rekkefølgen.

Derfor satte jeg kursen sørover mot Praha.

Å være søvnig på motorsykkel må være noe av det skumleste man kan oppleve. Tankene begynner å bli drømaktige og plutselig innser man at man har hatt en slags mikro-dupp. Derfor fant jeg det best å stoppe en en liten Tsjekkisk by som het Litovuce eller noe sånt. Jeg forstod ingen skilter, vet ikke en gang hva pengene heter eller noen ting. Det er vel slik det er for turister i Norge. Fant ikke minibank, fant ikke kafe, fant ingenting. I det minste hadde jeg datakobling og spilte litt Ingress før jeg dro videre.

Praha er en gammel by med masse brolegning, og lite parkeringsplasser. Jeg kom dit i rushtiden. Politiet var greie å vinket meg bare ut av gågaten jeg rotet meg inn på. Etter en times labyrintlek fikk jeg stoppet og fikk meg kaffe. Her fikk jeg et annet teknologiproblem. Google maps ville ikke gi meg gatene.


Jeg måtte derfor gå rundt i gatene med min heldigvis minimale bagasje for å finne hotellet. Man blir så avhengig, jeg vurderte å dra videre, men ville vel hatt samme problem i neste by.

Ingress hadde imidlertid gatene.


Hotellet var ok og hadde moderne romløsning med vasken ute i rommet. Artig, men hadde vært bedre om sluket i vasken hadde latt seg åpne.

Resepsjonisten gav meg papirkart og det føltes som å være tilbake i tiden før iPhone. Livet fungerte da også, men det var kanskje mer basert på tillit og mindre på teknologisk kontroll.