Kontraster i fleng

Hva skjer når du kjører rett vestover fra en østeuropeisk by? Før eller siden kommer du til havet, men la oss ta dagen i rekkefølge.

Da jeg våknet måtte jeg finne svaret på gårsdagens spørsmål: Montenegro, eller ikke Montenegro? Sarajevo, eller ikke?
Tiden er i ferd med å renne ut for denne turen, og Google Maps beregnet fryktelig lang tid for relativt beskjedne avstander både i Bosnia og Montenegro. Det forteller meg at veikvaliteten ikke er topp. Siden Serbia ikke har dataroaming til fornuftige priser går jeg utifra at de to andre landene heller ikke har det. Alt dette betyr at hvis jeg skulle rekke innom disse to landene ville det måtte skje ved heroisk innsats på veien, uten moderne hjelpemidler.
Så hvorfor utsette seg for dette? Hvorfor har jeg i det hele tatt tenkt på å dra til disse stedene? Har jeg egentlig lyst?
Jeg tviler ikke på at det ville vært interessant, og spennende. Men med dårlig tid er det vanskelig å nyte slikt. Egentlig har jeg ikke lyst, har bare lyst til å kunne si at jeg har vært i alle disse landene. Det kan jeg for så vidt si uansett, men det legger en demper på gleden at det ikke ville være sant.
Kvelden før hadde jeg også gjort noe annet som jeg ikke har gjort før: jeg prøvde å vaske en skjorte uten vaskemaskin. Det var ikke noen måte å bløtlegge den i vasken, for sluket hadde ingen propp eller lukkemekanisme. Derfor slang jeg den i dusjen og lot den ligge der en stund, gnidde litt såpe (dusjsåpe) i den. Særlig under armhulene, skylte litt. Lot den ligge, og hang den så opp.
Den var dessverre ikke tørr da jeg våknet.
Så jeg dusjet, spiste en overraskende god frokost og gikk en tur i Beograd mens jeg tenkte på disse tingene.
Det er mulig at mitt hotell ikke ligger i den beste delen av Beograd. I alle fall håper jeg at det finnes deler som ser bedre ut. Alt så skittent, ødelagt og forsøplet ut. Jeg fant en liten partk. Der var folk i ferd med å vokne opp etter å ha sovet på alle benkene.


Jeg kunne kjenne gårsdagens anstrengelser i kroppen som stølhet og tunghet. Jeg ville finne en bedre side av Beograd for å bli kvitt følelsen av å gå rundt i en del av Half Life 2. (Ikke mitt problem om du mangler de kulturelle referansene.)
Et nyttig triks i slike sammenhenger er å følge etter en attraktiv person av det annet kjønn. Ikke for å oppnå noen slags interaksjon, men for å finne stedet som tiltrekker slike. Jeg så en 190 cm høy og slank sorthåret skjønnhet. Hun hadde et ganglag som om hun visste akkurat den beste måten å bevege hele kroppen sin. Slank, men ikke uten former.
Hun gikk til bussentralen i nærheten. Av det forstod jeg at noe av det beste med Beograd er at man kan forlate stedet. Jeg bestemte meg for å gjøre det samme, dog ikke med buss.
Jeg tok ut 500 dinarer fra en minibank, uten å vite om dette er mye eller lite. Jeg ville helst hatt euro, men det stod ikke på menyen. Jeg hadde ikke kontanter for å betale for meg på motorveien kvelden før, og ville unngå repetisjon av den opplevelsen.
Skjorten var fortsatt fuktig, så jeg rullet den sammen som den var og la den inn i regntrekket til tankvesken for at ikke fukten skulle bre seg til annen bagasje.
Resepsjonisten på hotellet var usedvanlig hyggelig, det må innrømmet. Alle jeg kom i kontakt med i Serbia var hyggelige, men de fleste ser slitne og triste ut.
Jeg kjørte litt rundt i byen for å se om jeg hadde gått glipp av noen bedre områder, og det var litt bedre noen steder, men mye av det samme.
Fikk plundret meg ut av byen i riktig retning, selv uten dataroaming, og opplevde samme flate landskap som dagen før. Ingen skog, ingen høyder, nesten ikke svinger. Noen steder luktet det brent elektronikk, noen steder rett og slett bæsj.


Denne gangen hadde jeg i alle fall penger til å betale motorveibruken med. Det er samme system som i Italia. Du får en lapp når du kjører ut på motorveien, og gir denne lappen tilbake når du skal av motorveien, og betaler da.
Det var litt kø ved grensen til Kroatia, men mest andre veien. Først må man altså vise pass for å komme ut av det ene landet, så kjøre noen hundre meter i ingenmannsland, og deretter vise pass for å komme inn i neste land.
Kroatia er helt ulikt Serbia, og man merker det nesten med en gang. De har for eksempel trær, ikke bare dyrket land. Planen var egentlig å kjøre helt til Zagreb for å spise lunch der, men benyttet meg av en av fordelene med å feriere alene: planer kan endres. Det var en flott restaurant ved bensinstasjonen jeg stopp ved da Ducatien ba om mer bensin. Jeg ble der en godt stund, spiste, drakk kaffe og slappet av.

Nøt dataroaming som i Kroatia er som i Norge. Ikke noe 40kr/MB her!

Hadde fått mail fra en gatemusikan som var takknemlig for ny fløyte. Hyggelig lesning, altså!
Fyllte bensin og fikk vasket hjelmen i samme slengen. Det blir mye insekter på visiret i motorveihastighet.

Jentene var studenter på sommerjobb, og en av dem snakket norsk!
Landskapet ble vakrere og vakrere på vei mot Zagreb. Veikvaliteten var god. Ikke noen plagsom lukt å merke heller. Alt var liksom skjønnere enn i Serbia.
Jeg stoppet i Zagreb for kaffepause, alkoholfri øl og rusletur. Zagreb er ren pen og vedlikeholdt. Helt forskjellig fra Beograd. Og jentene er vakre, som i Budapest.
Jeg bestilte hotell ved kysten, øverst i Adriaterhavet, i en liten by som heter Opatija.
Måtte fylle bensin igjen et stykke utenfor Zagreb og ble kjent med to andre motorsyklister som skulle i samme retning. Vi slo følge i ca 90 km av den vakreste kjøreturen jeg har vært på. Det er en flott motorvei med mange korte tuneller og broer i et landskap med fjell, daler og byer. Alt sammen er grønt og frodig. Det var litt kjølig på de høyeste stedene, men ikke for ille. Kjøreturen fra Zagreb mot Rijka er vel verdt å prøve!
Og plutselig var jeg i syden! Måtte kjøre kanskje 30 km langs havet, og det føltes akkurat som Hellas. Butikker, restauranter, hoteller, badegjester, havgløtt, lave fartsgrenser, krappe kurvar og bratte avstikkere. Nevnte jeg at hotellet har fem stjerner? Likevel ikke så veldig dyrt. Var framme ca 21, etter å ha kjørt 550 km. Kunne vel klart 100 til i slikt godt og varm vær.
På hotellet er det krav til bekledning i restauranten, og skjorta som fortsatt var fuktig luktet enda verre enn den gjorde før vaskeeksperimentet. Jeg oppfylte derfor ikke kravene og bestemte meg for middag på rommet. Bestilte både forrett, hovedrett og øl, og tror ikke det kommer over 250 kroner. Spiste den på min egen lille veranda med utsikt over havet, mens jeg hørte levende musikk fra poolbaren nedenfor. Coverlåter av for eksempel Abba.


Kontrastene mellom Serbia og Kroatia er utrolige. Jeg får lyst til å lære mer om det som en gang var Jugoslavia, for å forstå hvordan disse forskjellene er mulige. En ting er i alle fall klart. Kroatia er ikke noe dårlig sted å tilbringe sommerferien, men jeg setter kursen mot München i morgen, med besøk i Ljubljana i Slovenia underveis. Men håper det blir en liten dukkert i Adriaterhavet først.