Luksusproblemer

Jeg våknet tidlig, som jeg har gjort hver dag, og gikk for å ta en dukkert før frokost. Klokka var rundt 7. Hotellet har ikke strand, men en badebrygge murt med naturstein. For å komme ned dit må du forbi et skilt om at solsenger ikke kan reserveres. På fire språk.

Samme beskjed var å finne på et ark på rommet.


Det var nesten folketomt, naturligvis. Vi vet jo alle at det er tyskere som driver med dette. Blücher var fullt av badehåndklær som de hadde tenkt å legge på alle solstoler i hele Oslofjorden. Det var bare på grunn av Oberst Eriksen og hans kanoner at de måtte marsjere opp Karl Johan i uniformer.

Jeg fant en ledig solseng likevel. Tok en rask dukkert og satte meg på solsengen, og kjente på min forakt for tjukke tyskere som står tidlig opp med badehåndklær, legger dem på innbydende solsenger og så spiser for mye frokost, sovner på rommet, spiser lunch, går på shopping og så gasser jøder før schnitzl und sauerkraut til middag, stenger atomkraftverk til fordel for vindturbiner, og glemmer helt at de skulle ligge på solsenger og nyte livet.

«Min» solseng hadde tre ledige ved siden av seg og snart kom det en tjukk fyr med armene fulle an håndklær. Jeg hadde ikke tatt med noe, så jeg spurte om de var til meg? Nei, han lurte på om solsengene var ledige. Jeg måtte innrømme at de var det. Så han la håndklær på dem. Jeg spurte om han hadde lest skiltet. Ikke noe svar. Så ble han hengende rundt. Han hadde fortsatt et håndkle. Tydelig at han ville ha min solseng også, men på den satt det en høy, muskuløs viking med lilla tånegler, som ikke engang hadde med seg et småborgerlig håndkle til seg selv.

Han så bekymret ut der han gikk. Kanskje han hadde en frau und mädchen som får ham til å gjøre dette. «Adolph, mein schatz. Bist du so snill und get uns vier solsenge while wir früstuck gehaben hat. Und nicht too far from ze wasser, bitte.»

Kanskje deg han trenger er å sette foten ned og si at han ikke vil dette, han vil være god tysker og følge regler. Men da vil hun vel ikke hengi sitt korpulente, dissende legeme til hans nølende pølsefingre. Eller vil hun?

Han tok faktisk en svømmetur, så jeg tenkte kanskje han ikke er så ille, likevel.

Da han kom opp spurte jeg hvor han var fra. Deutsch, var hans korte svar. Så gikk han. Det fjerde håndkleete la han på en solseng langt unna de tre første. Håper han får spankchen på rommet.

Mens han får det har jeg bestemt at herr og fru stripe som lever et kjedelig ekteskap i Düsseldorf skal bli kjent med hver sin Hello Kitty fra Berlin.


Det blir en vakker og forvirrende morgen, og det trenger vi!