Ensomheten

Da jeg var i München i fjor hadde jeg så mange artige opplevelser og menneskemøter. Derfor har jeg gledet meg til å komme tilbake. Men er det egentlig en egenskap ved byen, eller noe jeg selv skaper? Er det noen grunn til å tro at det samme vil skje igjen? Hver deg er en ny gave, ulik alle de andre. Fine opplevelser kan skje hvor som helst og når som helst.

Jeg tenkte på disse tingene mens jeg satt på Viktualienmarkt, som ifølge Andrea, som tok meg med dit ifjor, har byens beste kaffe.


Jeg møtte Andrea på en t-banestasjon da jeg spurte henne om veien til Dachau. Hun mente jeg heller burde prøve byens beste kaffe med henne. Hun jobber for Campari og reiser ofte til Italia, jeg kom nettopp fra Italia den gangen,  og vi hadde en hyggelig samtale.

Men det var ifjor. Kaffen var ikke like god da jeg drakk den alene.

Jeg ville ikke bruke opp kreftene på å gå gatelangs i München, for jeg har lang vei hjemover. Jeg møtte tre artige ungdommer fra Ukraina og ble med dem i en butikk med rariteter.

Etterpå satte jeg meg på sykkelen, cruiset en liten runde og så mot Nürnberg for sen lunch.

Nürnberg ser ut til å være en veldig religiøs by. Kirkene ligger tett langs gågata, og de har en bank som kaller seg «Evangelische Bank». WTF? Det første som møtte meg var et Hare-Krishna opptog. Lenger opp i gata hadde et annet religiøst samfunn et misjonsprosjekt:


Ved siden av var noen racerbilfolk og de hadde en gjennomskåret sekstrinns girkasse jeg kunne studere. Jeg fikk også en hyggelig prat med en tysk ingeniør om den.

Jeg kjøpte meg litt mer klær, siden det overraskende regnværet dagen før hadde satt meg litt tilbake på den fronten, og spiste en nydelig entrecote.

Det var flere utdrikningslag som vandret rundt og lagde spetakkel. Brudene går ofte rundt og selger kondomer og andre småting. Venninnene har ofte identiske t-skjorter slik at følget er uniformert. Det er verdt å merke seg at brudene langt ifra er de mest attraktive.

Det er lang vei hjem, og jeg kunne hatt lyst til å bli i Nürnberg, men det føltes viktig å komme litt lenger nord i det fine været. Hannover eller Leipzig er de neste større byene i riktig retning. Hannover er for langt unna, og Leipzig lenger øst enn jeg ønsker. Jeg tenkte jeg skulle kjøre småveier og finne meg en mindre by. Jeg hadde lyst til å kjøre langs elven.

Jeg prøvde, men rotet meg bare bort. Tyskland virker bare logisk når man holder seg til mest effektive rute. Veiskiltene fungerer slik. Jeg har ikke noen måte å følge med på gps’en visuelt underveis etter at telefonholderen ble stjålet mens jeg skaffet skilt, og google maps har ingen innstilling for «scenic route».

Jeg endte opp i Bayreuth, en by med ca 70 000 innbyggere, med universitet hvor mange fordyper seg i psykologiens vidunderlige verden. Det tror jeg i alle fall etter å ha sett dette skiltet på bussholdeplassen:


Jeg stoppet utenfor jernbanestasjonen, hvor det største hotellet også ligger.

Etter innsjekking gikk jeg en tur mot sentrum. Noen spanjoler koste seg ved elvebredden.


Men jeg snakket ikke med dem. Jeg kjente på ensomhet og gruet meg til 1338 kilometer på noen få dager med usikre værmeldinger.

Jeg trenger en klem.