Drømmedag?

Hun spurte Baronen om hvordan hans drømmedag ville være. Baronen sukket og prøvde å starte på en forklaring om at det ikke var et enkelt spørsmål. Baronen er egentlig en polsk forretningsmann jeg kjenner, men han hører på en måte hjemme i en annen tid, på toppen av et føydalsamfunn. Spørsmålet ble stilt av en ung blondine med et sukkersøtt smil og en bekymringsløs utstråling.
Det var en liten fest, men med stor bredde. Hvordan så stor mangfoldighet kunne konstrueres med så få inviterte vet bare Baronen, eller skjebnen. Det var en death-metal musiker, en advokat, en visesanger, en sportsmann, en direktørtype, en fetisjistvertinne og naturligvis en programmerer. De ser ut til å være over alt i våre dager. Blondinen var brakt dit av sportsmannen, introdusert som hans bestevenn og opplevdes både uoppnåelig og dermed uaktuell i konkurranse med ham.
Baronen prøvde å forklare blondinen at det ikke var mulig å gi et kort og konsist svar på hva hans drømmedag ville være. Blondinen ble utålmodig og samtidig brydd. Hun avbrøt for å si at det var jo et enkelt og uskyldig spørsmål. Baronen krevde mer taletid, men klarte ikke å finne hode eller hale på problemstillingen. Det begynte å ligne på munnhuggeri.
Jeg brøt inn og prøvde å bistå. Jeg sa at livet har gitt noen av oss mange sår og skader og at noen av oss lengter etter dagen som retter opp alle erfaringer som føles urettferdige. Baronen nikket energisk, pekte på meg og utbrøt «Akkurat!»
Blondinen smilte til meg og sa at hun bare ville vite hva som kunne gjøre en dag til en fin dag. Jeg sa at jeg ikke har sett min yngste datter på halvannet år og at å bli gjenforent med henne ville bli en drømmedag. Samtalen nådde på den måten et likevektspunkt og festen fortsatte, mens spørsmålet fortsatte å leve sitt eget liv i mitt bakhode.
Et par dager senere kom jeg på hva jeg kunne ha svart på spørsmålet. En slik fest som vi hadde var i seg selv en oppskrift på en drømmedag. Man tager pent vær en vårformiddag, pent tøy, pen mat, nye og gamle bekjentskaper i en passe stor leilighet på vestkanten. Tilsett alkohol etter smak, rist forsiktig med musikk og la heve under kroppstemperatur og latter. Dryss en klype erotisk kjemi og pyntes til slutt med lett klining og godnattkyss i det milde vårregnet.
Et slikt svar ville jo vært både profetisk og poetisk hvis jeg hadde servert det da spørsmålet kom, men livet demonstrerte svaret for meg i etterkant. At blondinen til tross for gjentatte lovnader om gjenmøte ikke har manifestert seg på annen måte en en lengsel etter en lykkelig fortsettelse understreker lærdommen i at det finnes forskjellige slags drømmedager, som Baronen prøvde å komme inn på.
En drømmedag kan inneholde mye fint, men mange av oss drømmer om at livets små og store problemer skal løse seg. Slike drømmer kan være vanskelig å formulere innen omfanget av en kalenderdag.
Hvis jeg tenker på mitt liv som en roman, føles det ofte som om jeg er tre kapitler fra slutten og alt er mørkt. Det finnes mange slike romaner om helter som møter store vanskeligheter, men alt pleier å løse seg mot slutten av boka, slik at det blir en lykkelig slutt. «Og så levde de lykkelig alle sine dager til ende» er en klisje, men klisjeer er blitt klisjeer fordi de er så populære. I populærlitteratur måles forfatterens kunst i sin evne til å sette helten i en situasjon som virker helt totalt håpløs og fastlåst, men så finne en vakker avslutning som gir et lykkerush hos leseren.
Romanen om mitt liv har foreløpig bare en leser, meg selv. Forfatterne er mange. Jeg er bare en av dem. Alle jeg møter er medforfattere, men dess lenger jeg kommer i historien, dess mer ser jeg at bare Gud selv kan skrive det kapittelet hvor historien vender, slik han gjorde for oss alle en påskemorgen for mange år siden.
Hvis blondinen hadde spurt fiskeren Peter, dagen etter at hans beste venn ble korsfestet og gravlagt, hva hans drømmedag ville vært vet jeg ikke om han hadde klart å beskrive det han skulle oppleve dagen etter. Baronen var naturligvis ikke i samme situasjon, men han har nok samme vanskelighet med å forestille seg hvordan kapittelet hvor alt snur skal se ut.
Hadde blondinen stilt spørsmålet til fiskeren Simon før han møtte Jesus ville han kanskje svart at en drømmedag ville være at han fikk så mye fisk i garnet at båten ble presset til sin absolutte kapasitet. Han fikk den drømmedagen i første kapittel.
Jeg vet ikke hvordan drømmedagen min vil se ut, den som starter kapittelet hvor alt snur. Inntil videre lager jeg et eseløre på siden med blondinekyss i lett vårregn og dveler litt ved den. Det kan være en bra start på det fine kapittelet, men bare Gud vet om det er hans kapittel eller bare oppbygning av spenningen.
Å svare blondinens spørsmål på den måten Baronen oppfattet det er vanskelig fordi det er Guds jobb, ikke vår. Vi kan eventuelt prøve å liste opp alt som som føles dødt og håpløst i livet og si at drømmedagen er den dagen som blåser liv i alle døde knokler, og som viser oss at alle graver er tomme. Det er ikke egentlig et svar på spørsmålet, det er en utbrodering av selve spørsmålet, og kan være særdeles utleverende. Kanskje det var derfor Baronen syntes det var vanskelig å beskrive drømmedagen, slik jeg også synes det er vanskelig.
Jeg har savn og lengsler, jeg har nederlag og feilgrep å ergre meg over, jeg har svakheter og sår. Jeg vet ikke om Gud vil publisere et kapittel hvor min historie når et vendepunkt, men jeg håper og lengter. Imens søker jeg trøst i at kapittelet fra påskemorgen inkluderer oss alle, og at det kommer flere slike store kapitler.