Hviledag

Det var godt å være i Wien igjen. Jeg nesten mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har vært her. 7-8 ganger, mener jeg det er. Ett av favorittstedene mine her er Jazzland, men det er sommerlukket. 

Omelett på Naschmarkt er en god start på dagen.


Det andre favorittstedet mitt, Schönbrunn var åpent og fullt av folk. For første gang orket jeg å gå opp til Glorietten i hageanlegget.

Jeg fikk endelig sommervarmen jeg har lengtet etter! Det var deilig å gå seg svett og så nyte først den svale luften inne i Glorietten.


Deretter bar det opp trappene for å nyte utsikten.


Guidingen i slottet var bra, selv om ordet «tresspassing» ble brukt hver gang vi passerte gjennom et rom.

Etterpå ruslet jeg rundt i byen til føttene verket. Sov som en sten på hotellet. For de som ikke har vært i Wien er det bare å si at Wien er undervurdert som reisemål. Det er rent, pent og ordentlig. Fullt av historikk og kultur, og etter min mening er det god stemning i Wien. Anbefales!

Vær

Da jeg våknet, eller rettere sagt gav opp å sove mer, regnet det igjen. Jeg tok på meg alt jeg har av varmt tøy, ikke mye, og regndress. Jeg brukte google maps for å styre meg mot Wien, men for det meste utenom motorvei. Jeg ville teste en teori: når det er kaldt og regn er det bedre å kjøre i 80 enn 150. Man kommer jo fortere fram i 150, men kanskje man også blir fortere sliten.

Jeg tror dette stemmer. En annen fordel med å holde seg unna motorvei er at man får sett mer og finner flere steder man kan stoppe.

Jeg stoppet i en liten by og spiste en enorm pizza til lunch. Tre lokale motorsyklister holdt meg med selskap og det var hyggelig. Jeg lærte et nytt tysk ord: oachkazlschwoaf. Det betyr ekornhale.

De ville lære et langt norsk ord, så jeg gav dem: skatteundragelse. Kom ikke på noe bedre i farten.

Kjørte vider i pøsregnet og hadde en lang og veldig ærlig samtale med Gud om hva min egentlige oppfatning om 14 grader, vind og regn gjør med en motorsykkelferie. En halvtime før jeg kom til Wien var regnet ferdig, solen kom fram, blå himmel, og jeg kunne se min egen skygge! 21 grader føltes som julaften og bursdag på en gang, selv om vinden var kraftig.

Jeg ble så ledet inn mot hotellet, men feil hotell. Måtte gå ti minutter for å finne det riktige, som har samme navn og ligger i samme gate. Det var deilig å komme inn, få av seg alt det våte, dusje og slappe av. Nok en gang har jeg fått en suitte til lav pris. Det er nesten en liten leilighet og jeg kan gå inn på badet både fra soverommet og oppholdsrommet. For første gang har jeg en suitte hvor jeg kan gå en rundtur. Det er noe eget ved det, også etter de første tre rundene. Jev har også minibar, mikrobølgeovn, badekar, espressomaskin. Men bare to kaffekapsler!!! Og nettet her er irriterende tregt. 500kbps i 2016!!!

Etter en hvil var det på tide å hente motorsykkelen til riktig hotell. I gamle dager ville jeg kjørt den ned Mariahilferstrasse, nå er den blitt en koselig gågate full av agressive pedaltråkkere. Istedet måtte jeg navigere en labyrint av enveiskjøringer. Kjørte vel en mil for å komme den halve kilometeren, men det er vel bra for miljøet, antagelig. Jeg tror det er et feministisk komplott, og jeg går utifra at rosa helikopteret vil bringe overvektige, bitre feministagenter som vil forsøke å rappelere ned i ekstra solide tau for å ha en alvorsprat med meg så snart jeg legger ut dette. Jeg setter på teen, det blir nok en lang kveld.

Sexy Umlaut

I had decided to leave Prague on saturday morning, and arrive in Vienna on sunday for a two night stay. But where to spend the saturday night? One ambition I had was to visit Krakow before Vienna, but with rain and low temperatures this is a very long ride. I discussed the topic with some restaurant and hotel staff in Prague and both recommended a small town south of Prague: Cesky Krumlov.

Some times when people recommend books or movies I will put it off for a long time. It is as if conceding that the recommendation was good puts me in debt to the person, or something… I can’t quite explain my reluctance to take advice. Maybe I don’t want to find out that other people know better.

Before leaving the hotel in Prague I thought about my ambition to go to Poland, maybe see Auschwitz. A cloud covered the sun outside as soon as I found it on the map. Ambitions are not the key to a nice holiday, so I let it slip away. Free of this ambition, it was not so hard to take advice.

Anyway, I want to improve myself in this regard, so I went to Cesky Krumlov, and wow! It is a small town located in a valley where a river flows in an S-shape. On one bank, high above the town is a huge palace and castle.


I missed the walk zone sign and drove in to the town and parked for a cup if coffee while watching people rafting and canoeing on the river. I spoke to a family on visit from Linz, and they told me there would not be very interesting to spend saturday night there.

So I decided to try to spend the night in Chesky Krumlov. No offers on hotels.com, but the Hostel had a bed for me.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg har skrevet alt dette på engelsk. Aner ikke hvorfor, dette skal liksom være en norsk blogg.

Anyway. De hadde en seng ledig i et firemannsrom, og det fulgte et låsbart skap med. Det er i grunnen alt jeg ønsket meg så jeg takket ja. Prisen var latterlig lav. Jeg ble fortalt at jeg kunne parkere motorsykkelen min på nordsiden av byen på en trygg parkeringsplass, og at jeg egentlig ikke hadde lov til å kjøre inn i byen uten tillatelse, hvilket de laget til meg så jeg ikke skulle få trøbbel med lovens lange arm.

Byen er veldig koselig og liten. Det er mange aktiviteter og mye å se. Overalt var det kinesiske turister, amerikanske turister, gatesangere, spisesteder og smykkebutikker. Spesielt er det glade i å sele smykker av sølv med granat eller garnet, en nesten svart edelsten. De har også smykker med grønn sten som heter Moldovitt, elns. Den kommer fra en asteroide som smalt ned i bakken for 15 millioner år siden. Nydelig alt sammen, men jeg kjøpte ingenting.

Jeg var relativt utslitt allerede i 10-tiden og la meg på rommet. Det delte jeg med to unge kinesere, en av hvert av de tradisjonelle kjønnene. De var hyggelige, om enn fnisete.

Jeg sov nesten ingenting den natten. Det var mye støy både inne i huset og utenfor. Neste morgen kom jeg i snakk med eieren av stedet. Han lurte på hvor jeg var fra. Da jeg sa Norge ville han vise meg et lite klistremerke noen hadde satt opp i en dør, og lurte på om det kunne være et skandinavisk språk. Jeg måtte skuffe ham med at det ikke var det. Han lurte på hva det betydde.

Senere kom jeg på at jeg kunne Google det. Det var ungarsk og betyr «vi var her». Jeg fant ham ikke, men overbrakte opplysningene til en av de andre der, med beskjed om å fortelle det til ham.

Jeg synes det vitner om enorm romslighet og sofistikasjon at han ikke bare hadde tatt det vekk siden han ikke visste hva det betød, men heller gav det nysgjerrighet. Det gir meg respekt for mannen.

Huset er forresten 600 år gammelt og på veggene var det malt både visdomsord, og litt om bygningens historie.

Det regnet og var bare 14 grader da jeg reiste derfra i retning Wien. En opplevelse rikere, og håper jeg vil komme tilbake til Cesky Krumlov (eller «Sexy Umlaut») på et senere tidspunkt.

Tillit eller kontroll?

Berlin har hatt en mur og har funnet ut at det er bedre uten. Kanskje det er derfor de har åpnet sine grenser og tatt imot så mange. For mange, vil noen si. Berlin tok imot meg og jeg fikk en svitte, eller hvordan man nå staver det på norsk, til prisen av et kott.

Jeg bodde rett ved checkpoint charlie og området var fullt av souvenirbutikker og museer. Berlinerne er like stolte av muren som stockholmerne er av wasaskipet. Fiaskoturisme? Jeg har hatt lyst til å dra østover og se på Auschwitz og Tchernobyl, forresten.

På vei mot Dresden begynte det og regne, heldigvis var jeg innendørs i hyggelig samtale med en tysk-australier på en rasteplasskafe. Etterpå slo jeg av en prat med to finner som skulle se på MotoGP i nærheten.

Jeg hadde bare 45 km bensin på tanken, og mobilen fikk ikke noen darakobling så google maps kunne ikke hjelpe meg å finne bensin.  Rekkeviddeangsten tok meg av motorveien og ut på småveier for å finne bensin. Det ble tre mil i feil retning før jeg fant det, og så en fjerde mil før jeg kom ut på motorveien igjen. Hadde jeg hatt tillit og fortsatt noen minutter på motorveien ville jeg ha spart meg denne avstikkeren, for jeg passerte en bensinstasjon like etterpå. Jeg kunne ha spurt på rasteplasskafeen. Lærdom til neste gang.

Ved ankomst til Dresden var jeg våt, kald og tissetrengt. Byen ble bombet sønder og sammen under krigen, men har en del barokke bygninger som er flotte, når man ikke er våt, kald og tissetrengt i alle fall. 

Fortsatt ingen datakobling og derfor ingen hotels.com, google maps eller Ingress. Jeg spiste, varmet meg og tisset. Ikke på en gang, og ikke i den rekkefølgen.

Derfor satte jeg kursen sørover mot Praha.

Å være søvnig på motorsykkel må være noe av det skumleste man kan oppleve. Tankene begynner å bli drømaktige og plutselig innser man at man har hatt en slags mikro-dupp. Derfor fant jeg det best å stoppe en en liten Tsjekkisk by som het Litovuce eller noe sånt. Jeg forstod ingen skilter, vet ikke en gang hva pengene heter eller noen ting. Det er vel slik det er for turister i Norge. Fant ikke minibank, fant ikke kafe, fant ingenting. I det minste hadde jeg datakobling og spilte litt Ingress før jeg dro videre.

Praha er en gammel by med masse brolegning, og lite parkeringsplasser. Jeg kom dit i rushtiden. Politiet var greie å vinket meg bare ut av gågaten jeg rotet meg inn på. Etter en times labyrintlek fikk jeg stoppet og fikk meg kaffe. Her fikk jeg et annet teknologiproblem. Google maps ville ikke gi meg gatene.


Jeg måtte derfor gå rundt i gatene med min heldigvis minimale bagasje for å finne hotellet. Man blir så avhengig, jeg vurderte å dra videre, men ville vel hatt samme problem i neste by.

Ingress hadde imidlertid gatene.


Hotellet var ok og hadde moderne romløsning med vasken ute i rommet. Artig, men hadde vært bedre om sluket i vasken hadde latt seg åpne.

Resepsjonisten gav meg papirkart og det føltes som å være tilbake i tiden før iPhone. Livet fungerte da også, men det var kanskje mer basert på tillit og mindre på teknologisk kontroll.

Tysk kjærlighet

I går kveld ankom jeg Rostock sent på kvelden. Det var mørkt og kaldt, og jeg turte ikke kjøre fort av frykt for å miste mitt nye, gaffateipede skilt. Noen har stjålet iPhone-holderen jeg hadde på styret, så det var litt mer komplisert med navigasjon.

Jeg fant en døgnåpen bensinstasjon og ønsket å få kjøpt litt mer verktøy og kanskje litt ståltråd for å feste skiltet bedre. Det lot seg ikke gjøre, men jeg fikk vite at det er en mc-butikk i Karl Marx Strasse.

Jeg valgte derfor å finne hotell og gi meg for kvelden.

Neste morgen sjekket jeg tidlig ut for å finne nevnte butikk. Jeg ble stresse av google maps-damen i hjelmen og fant ingen forhandler.

Jeg bestemte meg derfor for å droppe planer og ambisjoner og gjøre det jeg vanligvis gjør: kjøre mot høyeste kirkespir og parkere.

Jeg fant et kaffested og kom i snakk med Andreas Kroll, en hyggelig kar på min alder, avkommet av en adelig slekt fra Stettin. Meget hyggelig! Han tipset meg om en gate som skulle ha jernvarebutikk. Da jeg kom dit så jeg et skilt for Bauhaus, parkerte og gikk inn.

Jeg ble overrasket over å befinne meg i en mc-utstyrsbutikk. De hadde ikke det jeg trengte, men gav meg adressen til en Ducati-forhandler, 60 km unna.

Da jeg kom dit fikk jeg umiddelbart hjelp. De fjernet skiltholderen fra Eker, borret hull i skiltet og skrudde det fast med fire skruer, hvorav en tilogmed var i samme blåfarge som feltet øverst til venstre på skiltet.


Jeg takket hjerteligst, og spurte om de tok kort. De ønsket ingen betaling! Jeg takket på nytt og utbrøt «Deutsche Liebe» til alles glede.

Jeg fikk alt jeg ba om i går. Det har ikke regnet, ingen har spurt om vognkort, og skiltet er festet med tysk grundighet.

Takk, Gud! Kan jeg få litt solskinn også?

Stå over ett kast…

…mens du får tak i nytt skilt ville det stått på sjangsekortet hvis ferien var et brettspill.

Jeg har måttet bruke tid, penger og krefter på noe som i utgangspunktet burde være unødvendig: reise tilbake til Oslo for å skaffe skilt og så tilbake der jeg var.

Livet er ikke bare det som skjer, men også hvordan man velger å oppleve det. Jeg har valgt å tenke at ferier skal være spennende og by på overraskelser og hyggelige menneskemøter. Det kan da like godt forekomme på tog og fly som noen andre steder.

Jeg har opplevd mye positivt siden i går, møtt velvilje og vennlighet overalt jeg har kommet!

Jeg stakk innom AMD for å få tak i en bedre skiltholder, og det fikk jeg gratis. Det eneste problemet er at hullene i denne ikke passer. Derfor er det nye skiltet i den gamle holderen, med gaffateip. Det fikk jeg låne av campingturister på fergeleiet. Campingfolk har som regel med seg alt mulig rart – i motsetning til min minimalistiske bagasje.
Jeg bør nok kjøre forsiktig til jeg har fått hjelp med skiltet.

Et annet problem er at jeg bare har midlertidig vognkort, som egentlig ikke er gyldig i utlandet. Skal man utsette ferien i påvente av slikt? Det er jo ikke sikkert at noen trenger å se det i det hele tatt. Hva er risikoen? En bot, i verste fall?

Et tredje «problem» er regnet som er meldt de neste dagene.

Jeg ønsket meg en ferie med opplevelser, og det får jeg.

Her er kveldens aftenbønn:

Kjære Gud. Pass på at skiltet ikke faller av, og hjelp meg å finne hjelp til å feste det. Beskytt meg fra alle som vil se vognkort. Hold regnet på et minimum, fortrinnsvis som kraftige byger heller enn langvarig duskregn, og gjerne på tider hvor jeg er i nærheten av tak og kaffe. Takk for alle ting du gir meg å oppleve. Amen

Ut på tur, med kollektivt!

Dagen begynte bra, jeg våknet til fulladet mobil! Gårsdagens fukt var tydeligvis glemt. Derfor ingen grunn til å gå innom reparatør som åpner 10, og ingen grunn til å utsette avreise. Jeg satte meg på sykkelen klokka åtte, og tuklet meg ut av Kjøbenhavn. Fyllte bensin i en typisk småby i nærheten av Vordingborg.

Kom til Gedser med tanke om å ta ferje til Rostock, kjøpte bilett og parkerte i bane 12.

Motorsykkelen hadde ikke skilt!

Skiltet må ha falt av på motorveien. Har jeg nevnt at denne sykkelen er rask? Skiltet holdes av fire små plastbiter, hvorav en var brukket helt og en var brukket delvis. Ikke verdig en leverandør som Eker.

Nå blir det tur til Oslo for å få nytt skilt. Buss, tog, fly, tog, politistasjon, buss, sove hjemme, buss, t-bane, biltilsyn, t-bane, tog, fly, tog og buss igjen før Duatien kan kjøres ombord i fergen.

Ut på tur igjen

Nok en gang har jeg lagt ut på solo ferietur på tohjuling. Forrige års tur til Italia gav mersmak, dog mersmak på en modifisert tur.
Siden fjorårets Ducati Panigale 899 var særdeles smertefull å kjøre langt med har jeg i år en Ducati XDiavel S i stedet.
Og siden første del av turen i fjor, Oslo-Hamburg, var så slitsom vurderte jeg å ta Kielferga istedenfor å kjøre den strekningen. Prisen på 4000 kroner en vei for en voksen mann og en sykkel var avskrekkende, så den planen ble skrinlagt. 279 euro for AutoZug Hamburg-Lörrach skremte meg fra denne løsningen også, selv om det fungerte fint i fjor.
Den tenkte ruten i år begynner med Berlin, med mulig fortsettelse Praha-Krakow-Bratislava-Budapest-Beograd. For første gang har jeg booket meg inn på privat overnatting i Berlin, via AirBnB. Det blir spennende, men det er i morgen.
Fortsett å lese Ut på tur igjen

Eker Performance

Noen ganger opplever jeg kundeservice så god at jeg har lyst til å belønne det ved å publisere.
Jeg har en motorsykkel som jeg kjøpte ny av Eker Performance i Fredrikstad, og det her vært hyggelig å være kunde der i lang tid. Alltid hyggelig å møte Patrick, Einar, Tobias, Geir og de andre som jobber der, men her forrige dagen imponerte de ekstra.
Jeg var på vei hjem fra jobben på motorsykkelen og ville justere det ene speilet litt. Plutselig satt jeg og holdt det i hånda! Bolten det var festet i hadde røket tvert av, helt overraskende.


Dagen etter ringte jeg til Eker, og fortalte. De klarte å skaffe et nytt med hastebestilling til dagen etter! Dette er imponerende! Jeg stakk innom og hentet det dagen etter, og Einar kom løpende ut med det så snart jeg var ute av bilen.
Tusen takk for at jeg får dra på ferie med originalspeil! Jeg trodde jeg måtte kjøpe noe midlertidlig på Biltema eller noe.
Til Ducati som har laget produktet vil jeg si at dere bør holde dere til det dere kan: eksotiske løsninger i karbonfiber og magnesium som ikke veier så mye. Når dere lager tunge speil av frest aluminium må dere feste det skikkelig også!

Arven etter Chernobyl

Hva er den egentlige arven etter Chernobyl og Fukushima? Sammenlignet med andre kraftulykker tok de få liv. Områder ble fraflyttet, det samme skjer rutinemessig ved bygging av demninger for vannkraft. Hva er det med kjernekraft som skremmer oss så veldig? Er det frykten for atomvåpen som er blitt resirkulert til frykt for kraftverk? De fleste bomber bruker kjemisk kraft, men vi er ikke redd for å sitte ved siden av en engangsgrill. Er det fordi stråling er usynlig? CO2 er også usynlig, men kan komme til å ødelegge klimaet og drepe oss alle. Kullkraft dreper millioner hvert år, uten at det er ulykker, og produserer radioaktiv aske, men vi vil heller ha det enn kjernekraft.
Fortsett å lese Arven etter Chernobyl